Innlegg uten tittel.

Ja - da har jeg vært en stund uten noen å snakke med.

Jeg virkelig HATER disse ferietider. Det lager bare krøll i hodet mitt. Altså, jeg skjønner veldig godt at folk må få ha ferien sin, det har ingenting med det å gjøre. Jeg bare må få sagt at det roter til hodet mitt, på den måten at jeg kommer ut av det "normale", jeg mener, eller, jeg vet ikke om jeg får forklart det godt nok.... Men jeg sliter veldig med å fortelle hvordan jeg har det til hjelpeapparatet rundt meg. Og når de da skal ha ferie i 3-4 uker, da lukker jeg meg igjen, og føler at jeg må starte på scratch igjen med å åpne meg. Samtidig så husker jeg dårligere enn en med alzheimer, og når jeg da skal fortelle hva jeg har gjort mens vedkommende har hatt ferie, får jeg både angst og noia (hvis det i det hele tatt er to forskjellige ting!).

Egentlig burde jeg skrevet dagbok for å klare å fortelle om ting jeg kanskje egentlig burde fortalt behandler, men det gjør jeg da altså ikke. Nettopp fordi jeg er en "perfeksjonist" når det gjelder ting jeg skal skrive og levere til behandler. Alt må være perfekt. Og det får jeg ikke til. Blir aldri fornøyd med det jeg har skrevet, og føler meg dum når det er levert. Selvom behandler sier jeg er flink til å skrive, flink til å ordlegge meg skriftlig, føler jeg meg super dust. Har skrevet et par ganger, men det er fordi jeg har vært så frustrert at jeg bare måtte få det ut, rett og slett. Skulle så gjerne ønske jeg kunne vært like frustrert nå, slik at jeg får fortalt ting, men nei da. Jeg får heller sitte å være taus, argh..

Må bare beklage at det tar så lang tid mellom hver gang jeg skriver, men jeg har vært så opptatt i det siste. Prøver å være aktiv hele tiden, men jeg kjenner det tar på litt. Klarer liksom ikke sitte rolig å kjenne på at jeg slapper av. Det går bare ikke. Jeg vet ikke hva 'slappe av' er, tror jeg. Jeg har jo kjæledyret mitt som jeg egentlig burde tatt litt mer vare på, men jeg klarer ikke å være hjemme med mindre jeg er kjempe sliten, eller jeg har besøk. Trist. :( Jeg tar jo vare på dyret mitt, det er ikke det, men jeg kunne tatt litt bedre vare på hun..? Nei aff, nå føler jeg at dere som leser tror jeg er en dyremishandler, som ikke tar vare på dyret mitt. Men jeg er IKKE det. Jeg er egentlig ganske mye hjemme, for jeg får en del besøk. Nei usj, dette ble bare rør. Vurderer å ta dette vekk igjen, men jeg lar det stå foreløpig.

Har ikke hørt noe fra legen eller de psykologene som skulle gå igjennom journalen min, men de har vel hatt ferie de også. GAH - er det jeg har å si om den saken. Skulle så gjerne hatt ny utredning men det får jeg jo ikke! :( Kjenner jeg er litt sint og lei meg, fordi jeg hele tiden har trodd jeg skulle få ny utredning, og når jeg da får vite at jeg ikke skal få det allikevel blir jeg frustrert, for jeg hadde virkelig GLEDA meg til å ta den utredninga, for å få vekk den stygge diagnosen jeg har fra før.

Det jeg er mest redd for ved å ha den diagnosen jeg har, er at når (eller hvis?) jeg får barn, kommer det barnet til å bli tatt fra meg, og det BARE pga den diagnosen, det er jeg sikker på. Jeg ønsker meg så inderlig et barn når jeg er klar for det, men er redd det bare blir rør med psyk og barnevern. Hva mener dere? Når man har en alvorlig psykisk lidelse, er det vel normalt å følge litt ekstra opp? Og det kjenner jeg at jeg gruer meg for. Men den tid, den sorg. Er jo ikke sikker jeg kan få barn i det hele tatt, hvem vet? Haha.

Okai, nå ble dette et langt surrete og rørete innlegg. MEN HEY, jeg måtte få det ut av systemet. :-p
Sitter å hører på avslappende musikk, og da går tankene i sving, og jeg blir emosjonell og har mye på hjertet. Hihi. Men jeg stopper nå.

Peace!