Gjennomgang av ny diagnose.

Etter jeg fikk Truxal har jeg sovet så utrolig mye bedre! Jeg kan ikke få sagt nok hvor godt den hjelper meg. Føler meg ikke like urolig, og har ikke like mye angst som før jeg startet på de. Jeg tar de ikke hver dag, men når jeg kjenner at natten kommer til å bli lang, tar jeg to stk. Og legen syns det var kjempe bra at jeg ser selv når jeg trenger å ta de.

Ellers har jeg hatt møte med psykologen. Ja, det var jo igår.
Han skulle snakke om dette med at de hadde gjennomgått journalen min. Jeg har jo nylig (når jeg sist var innlagt) fått en diagnose - PTSD, og det er jo greit. Og det var det han ville ta opp med meg. Altså, jeg visste jo at jeg hadde fått den diagnosen, det fikk jeg jo vite etter utredninga på avdelinga når jeg var innlagt.

Også tok han opp den andre diagnosen min, som jeg er VELDIG misfornøyd med å ha, og snakket bare bullshit rundt det. Jeg prøvde å si at diagnosen ikke passet meg lenger, at symptomene ikke var der mer, og at det er lenge siden de tok den utredninga, og prøvde liksom å få snudd det forvridde synet han har på dette. Men neida, så enkelt var det nok ikke! Han skulle gjennomgå symptomlista flere ganger, selvom jeg sa jeg ga faen i det, og det var flere som ikke passet, enn de som faktisk passet. Hah! Jeg fortalte også, for ENDTE gang at jeg ville ha ny utredning, og da spurte han "hva er det som er så galt med å ha den diagnosen da?", og da ble jeg forbanna, jeg svarte da at "hadde du likt å ha en sånn alvorlig diagnose hengende over deg?!?!", og da fikk jeg ikke noe klart svar. Han fortalte riktignok at hvis jeg skulle få ny utredning måtte de snakke med en lege, fordi jeg må slutte på alle medisinene før utredninga kan starte, og da må jeg visst være innlagt også, fordi nedturen kan være stor. Ikke at jeg tror jeg kommer til å merke store forskjellen, men. Også sa han også at jeg skulle TENKE nøye igjennom dette. HALLO? Det er ET ÅR SIDEN jeg først sa jeg ville ha ny utredning. Hva mer er det å tenke igjennom?? Så jeg sendte en sinna melding til telefonen til min herlige psyk.sykepleier med en gang jeg var ferdig med timen med psykologen, og hun ringte meg idag for å høre hva som hadde skjedd. Hun hadde ikke fått snakket med psykologen, men hun skulle gjøre det for å høre hva han hadde å si. Hun hadde kun fått lest sammendraget av samtalen, fordi det legger de jo inn i journalen min.

Akk, så frustrert jeg er.
Han psykologen har jeg aldri likt, og kommer heller aldri til å gjøre det. Usj!

Jeg er så lei av å ikke bli hørt.
Og jeg SKAL ha en ny utredning. Greia er at det passer bare så jævlig dårlig akkurat nå, med medisinslutt og innleggelse, bah, jeg er jo så og si i jobb, eller, via NAV, men jeg holder på med et opplegg, som vil være dumt å plutselig kutte ut. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Og opplegget varer helt til juni 2015.
Skal tenke litt på saken, hmmmm.

Nå er det natta! Sov godt folks!:)

Innlegg uten tittel.

Ja - da har jeg vært en stund uten noen å snakke med.

Jeg virkelig HATER disse ferietider. Det lager bare krøll i hodet mitt. Altså, jeg skjønner veldig godt at folk må få ha ferien sin, det har ingenting med det å gjøre. Jeg bare må få sagt at det roter til hodet mitt, på den måten at jeg kommer ut av det "normale", jeg mener, eller, jeg vet ikke om jeg får forklart det godt nok.... Men jeg sliter veldig med å fortelle hvordan jeg har det til hjelpeapparatet rundt meg. Og når de da skal ha ferie i 3-4 uker, da lukker jeg meg igjen, og føler at jeg må starte på scratch igjen med å åpne meg. Samtidig så husker jeg dårligere enn en med alzheimer, og når jeg da skal fortelle hva jeg har gjort mens vedkommende har hatt ferie, får jeg både angst og noia (hvis det i det hele tatt er to forskjellige ting!).

Egentlig burde jeg skrevet dagbok for å klare å fortelle om ting jeg kanskje egentlig burde fortalt behandler, men det gjør jeg da altså ikke. Nettopp fordi jeg er en "perfeksjonist" når det gjelder ting jeg skal skrive og levere til behandler. Alt må være perfekt. Og det får jeg ikke til. Blir aldri fornøyd med det jeg har skrevet, og føler meg dum når det er levert. Selvom behandler sier jeg er flink til å skrive, flink til å ordlegge meg skriftlig, føler jeg meg super dust. Har skrevet et par ganger, men det er fordi jeg har vært så frustrert at jeg bare måtte få det ut, rett og slett. Skulle så gjerne ønske jeg kunne vært like frustrert nå, slik at jeg får fortalt ting, men nei da. Jeg får heller sitte å være taus, argh..

Må bare beklage at det tar så lang tid mellom hver gang jeg skriver, men jeg har vært så opptatt i det siste. Prøver å være aktiv hele tiden, men jeg kjenner det tar på litt. Klarer liksom ikke sitte rolig å kjenne på at jeg slapper av. Det går bare ikke. Jeg vet ikke hva 'slappe av' er, tror jeg. Jeg har jo kjæledyret mitt som jeg egentlig burde tatt litt mer vare på, men jeg klarer ikke å være hjemme med mindre jeg er kjempe sliten, eller jeg har besøk. Trist. :( Jeg tar jo vare på dyret mitt, det er ikke det, men jeg kunne tatt litt bedre vare på hun..? Nei aff, nå føler jeg at dere som leser tror jeg er en dyremishandler, som ikke tar vare på dyret mitt. Men jeg er IKKE det. Jeg er egentlig ganske mye hjemme, for jeg får en del besøk. Nei usj, dette ble bare rør. Vurderer å ta dette vekk igjen, men jeg lar det stå foreløpig.

Har ikke hørt noe fra legen eller de psykologene som skulle gå igjennom journalen min, men de har vel hatt ferie de også. GAH - er det jeg har å si om den saken. Skulle så gjerne hatt ny utredning men det får jeg jo ikke! :( Kjenner jeg er litt sint og lei meg, fordi jeg hele tiden har trodd jeg skulle få ny utredning, og når jeg da får vite at jeg ikke skal få det allikevel blir jeg frustrert, for jeg hadde virkelig GLEDA meg til å ta den utredninga, for å få vekk den stygge diagnosen jeg har fra før.

Det jeg er mest redd for ved å ha den diagnosen jeg har, er at når (eller hvis?) jeg får barn, kommer det barnet til å bli tatt fra meg, og det BARE pga den diagnosen, det er jeg sikker på. Jeg ønsker meg så inderlig et barn når jeg er klar for det, men er redd det bare blir rør med psyk og barnevern. Hva mener dere? Når man har en alvorlig psykisk lidelse, er det vel normalt å følge litt ekstra opp? Og det kjenner jeg at jeg gruer meg for. Men den tid, den sorg. Er jo ikke sikker jeg kan få barn i det hele tatt, hvem vet? Haha.

Okai, nå ble dette et langt surrete og rørete innlegg. MEN HEY, jeg måtte få det ut av systemet. :-p
Sitter å hører på avslappende musikk, og da går tankene i sving, og jeg blir emosjonell og har mye på hjertet. Hihi. Men jeg stopper nå.

Peace!

Utredning...?

Ja ja.
Dårlige nyheter fra min side, da.

Utredningen, som jeg trodde jeg skulle få, det blir sannsynligvis ikke noe av alikevel. Jeg hadde visst misforstått. Ikke at jeg skjønner hvordan dette kunne blitt misforstått, men.
Det de skal gjøre er at de går igjennom hele journalen min, og da mener jeg HELE, for å lese igjennom hva andre har skrevet opp igjennom årene, evt spørre meg noen spørsmål, osv. Husker ikke helt hva det skulle brukes til, for sånn som jeg forstod det nå, skal jeg bare ha de diagnosene jeg har fra før av. Det er visst to psykologer og en lege(?) som skal gå igjennom dette, og diskutere seg i mellom.

Fakk ass, jeg håpa virkelig jeg skulle bli kvitt den dustete diagnosen jeg har nå, og få en som passer litt bedre. Føler ikke at jeg passer inn i den diagnosen lenger. Jeg blir gaaaal. Altså, en del av diagnosen passer meg, den bipolare delen, men psykose delen passer ikke lenger. Akk, sukk og stønn. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli hørt. Jeg mener...jeg har sagt lenge at denne diagnosen ikke stemmer mer, men jeg får slengt tilbake i fleisen at den stemmer.

Jeg er blitt vant med at ingen hører på meg, derfor har jeg sluttet for lenge siden å si hva jeg vil, mener og tror. Jeg blir bare tråkka på, ikke hørt på, noe som gjør at jeg føler meg liten og hjelpesløs. Eller noe. Jeg vet ikke.

Skulle bare ønske de kunne ta meg på alvor.
Det er trossalt JEG, og kun jeg, som vet hvordan det er inni hodet mitt. Eller har jeg misforstått? Det virker jo sånn, i og med at jeg aldri blir hørt.

Propper i meg medisiner gjør de også.
Skulle tro de tror at medisiner kurerer alt, men man må jo ha de rette diagnosene og riktig behandlingsopplegg også. Eller tar jeg feil der også?
Altså, jeg kommer til å fly ut og inn av psykiatrisk avdeling jeg, og det KUN pga jeg er feilmedisinert, og har feil diagnoser, det vil si at jeg ikke får den rette behandlingen.

Jeg er så lei :(

Et innlegg i natten.

Hei! :)

Skulle ønske jeg hadde så mye mer på hjertet, slik at bloggen ble litt oftere oppdatert. Men jeg venter fortsatt på utredninga (sjokk, huh?), og i frykt for å avsløre meg selv, får jeg liksom ikke oppdatert så mye om hva jeg bedriver tiden min med osv. Man vet jo ALDRI hvem som faktisk leser bloggen. Hmm. Jeg får heller prøve å sile ut de tingene som faktisk går an å skrive, uten å avsløre meg selv. :p hehe!

Har nå lyst til å avsløre meg selv en dag, men ikke enda. Jeg trenger å få ut et par ting her, før jeg virkelig setter meg ned å forteller hvem jeg er. Hehe! Neida, er ikke så spennende å vite hvem jeg er egentlig, jeg er en alminnelig jente som snart er halvveis til 50 :p haha, det vil si at jeg nærmer meg 25, bare sånn for å understreke det at jeg IKKE er 50 år, hvis noen skulle finne på å misforstå! :D

Akkurat nå ligger jeg i senga, og lurer på hva morgendagen bringer.

På tirsdag kommer boveilederen til meg igjen, hun hjelper meg med ting som å vaske leiligheten, dra å handle, ringe offentlige kontorer osv.
Har ikke time med behandler denne uka (hvis ikke jeg husker skikkelig feil), isåfall er den timen på fredag.

For å fortelle litt om nåværende situasjon:
~Jeg har angst, angst for å være aleine, derfor finner jeg på mest mulig av ting hele tiden. Er med venner, og farter rundt. Sånn har det vært en god stund nå, jeg raser rundt i høyeste gir, og slapper kun av når jeg sover om natten. Grunnen til at jeg har angst for å være aleine hjemme, er at jeg er redd noen skal komme å ta meg, at noen skal drepe meg, eller komme inn å gjøre meg noe. Jeg tror litt av grunnen til dette, er at jeg ble seksuelt misbrukt da jeg gikk på barneskolen.

~Jeg klarer ikke helt å stole på mannfolk, og har heller ikke da en kjæreste, noe jeg syns er kjempe synd, fordi de fleste på min alder nå har begynt å stifte familie, kjøpe seg hus, bil, båt, you name it. Og jeg kjenner jeg er kjempe misunnelig. Selv om jeg tror ikke at jeg hadde fått beholde barnet, om jeg var gravid, pga min historie og min nåværende situasjon.

~Selvskadingstrangen er der fortsatt. Mer eller mindre. Jeg syns det er vanskelig å måtte se på en kniv, uten å tenke at jeg savner å skjære meg selv i huden, kutte meg opp, se blodet renne. Ekkelt, hva? Jeg vet det høres helt psycho ut, men det er sånn jeg føler det. Jeg sammenligner mine egne arr, opp i mot andre sine, og syns mine arr ser ut som små katteklor. Det er et par år siden jeg skadet meg selv, faktisk, husker ikke eksakt hvor lenge det er, i og med at hukommelsen min svikter. Og da tenker jeg ikke selektiv hukommelse, men min hukommelse, den er faktisk svekket. MEN, over til det jeg skrev om. Jeg er faktisk kjempe stolt av meg selv, som har klart meg uten selvskading i så lang tid.Tenk at jeg gjorde det nesten hver dag? Skjærte meg, brant meg, klippet av meg hud, osv osv. Jeg tenker jo nå at det er sykt, men samtidig får jeg de dårlige dagene, hvor jeg tenker nettopp det jeg har skrevet over her.

-----------

Jeg har hatt noen diagnoser opp igjennom, men den ene er så sjelden at jeg tør ikke å skrive den ned her, i tilfelle noen skulle tenke at *oi, det er henne ja*.. (hvor skulle jeg egentlig med dette?)
Virker veldig paranoid nå, jeg vet det. :p men men.

NÅ har jeg skrevet kjempe mye!!! Kan tenke meg dere er dritt lei hvis dere i det hele tatt har lest igjennom hele innlegget. :p
Men sånn blir det når man ligger i senga, funderer på alt og ingenting. Da kommer det masse VÅS ut av kjeften min iallefall.

Er det forresten fler der ute med PTSD diagnosen...? Fikk den da jeg var innlagt sist, og lurer på hvordan behandling man får? Jeg har ikke hatt noe endringer i behandlingen, ettersom de venter til den fulle utredningen jeg skal få, og bli ferdig med, noe jeg aldri blir fordi de bruker så J*VLIG lang tid........

Nei, nå sier jeg natta! :)
Håper du/dere får en fin dag imorgen.

En kjapp oppsummering.

Hei dere der ute som leser bloggen min.
Jeg har ikke glemt å poste altså, jeg har bare ikke hatt tid eller ork.

For en uke siden var jeg hos legen på dps'en, snakket om medisner, og vi ble enige om at jeg skulle ta morgendosen sammen med kveldsdosen, da slipper jeg å gå rundt å være zombie om dagen, jeg er trøtt og sliten nok som det er. Så det var jo forsåvidt greit. Var veldig fornøyd ned hun legen, virket som ei oppegående, flink dame ;-)

Ellers venter jeg fortsatt på utredning da. Gaah, jeg blir så provosert og forbanna, at det skal gå an å bruke så lang tid..? Skjønner jo at det ikke bare er meg som sliter og trenger utredning, men herreguud da! Det er da måte på hvor lang tid det skal ta!

Igår hadde jeg en vanskelig dag, var kjempe sliten og skulle få besøk av boveileder kl 11. Jeg stod opp 10.30, men var så dævv sliten at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Da hun kom klarte jeg ikke å holde en vanlig samtale, jeg duppet av mens hun var der, alt gikk tregt, jeg var sein i bevegelsene, og alt var bare dritt. Hun ble veldig bekymret og ringte behandleren min og snakket med henne, de ble visst enige om at boveileder skulle ringe meg idag igjen for å høre åssen det stod til idag. Og idag har det forsåvidt gått greit! Har samtale med behandler til fredag, så får vi se hva som skjer da.

Tja, vet ikke hva mer jeg skal skrive akkurat nå jeg. Dette var en kjapp oppsummering av det som har skjedd i det siste!

Takk for at DU leser <3

En liten uheldig opplevelse.

Har fortsatt ikke hørt noe mer angående utredningen, og jeg venter og venter og venter.
Kjenner jeg begynner å bli litt utålmodig her altså. Jeg sitter her, SÅ klar for å bli utredet, hva f*en er det dere surrer med? Jeg sitter jo her. Klar. Fit for fight. Hvorfor kan dere ikke bare sette en dag, en dato, et tidspunkt. Jeg blir gaaal!

Behandleren min ringte meg på mandagsmorgen, og jeg trøtt i trynet tok telefonen, og vet dere når neste avtale er da..? Fredag 9.mai kl 13.30, og det var bare KANSKJE at det passet. Så vi får nå se da. Til og med mamsen har mast på behandleren min om å få ut fingern angående utredningen. Jeg fatter ikke hva som kan ta så lang tid. Greit det er to forskjellige psykologer som begge skal ha tid, men se da for svarte å LAG TID! Jeg sitter her å funderer på alt og ingenting. Kjenner egentlig jeg begynner å bli litt smålig forbanna. At helsevesenet skal ta seg så himla lang tid. GAH! Dere kan gå å ta dere en bolle! Hipp hurra for helse-norge.

Jeg får ikke sagt det nok. Jeg bare fatter ikke hvorfor det skal ta så lang tid? Dere har vel funnet ut hvordan utredning jeg skal få? Det er da ikke så vanskelig når det er den fulle utredninga som utreder både i huet og ræva, og finner ut hva som feiler en? Jeg mener. Beklager for sint innlegg, men. Jeg måtte bare få det ut.

Hadde en dårlig opplevelse her om dagen. Hadde glemt å ta kvelds medisinene mine (jeg tar alle på kvelden, og kun èn pille om morgenen), jeg tok heller ikke den på morgenen, og det gikk i ett på jobb, det var først da jeg kom hjem at hodepinen plutselig kom, og etterhvert begynte jeg å kaldsvette, skjelve, og bli uvel. Har merket hodepine og det å bli uvel når jeg har glemt de før, men ikke kaldsvetting og skjelving, så jeg tenkte med en gang at 'nå tar jeg kvelds medisinene mine, uansett hvor tidlig det er på kvelden'. Og gjett hva? Det hjalp når medisinene fikk virke en stund. Jeg fikk slappet av, jeg sluttet å skjelve, var ikke lenger uvel, og både hodepinen og kaldsvettingen gikk bort. Rett og slett abstinenser, og jeg kjenner at det egentlig er litt skummelt. Er jeg virkelig så avhengig av disse pillene?
Jeg la meg tidlig den kvelden, og sovnet ganske så fort. Sov nesten 12 timer. Dagen etter fikk jeg hjemmebesøk, og vi handlet og pantet flasker, etter hun hadde dratt kl 13.00 lå jeg på sofaen å sov resten av dagen, av og på. Jeg var så sliten av forrige dagen, plus at jeg hadde tatt zombie medisinen min den morgenen.

Jeg blir egentlig litt skremt av at det går an å være så "avhengig" av medisiner. For det er jo det jeg er. Grøss.

Frustrert og lettet på samme tid!

Jeg er egentlig litt forbannet, samtidig lettet, fordi jeg skulle egentlig hatt samtale med behandleren min idag, men så fikk jeg en telefon tidlig på mårran, om at hun var blitt syk, og skulle heller ringe meg til uka når hun var tilbake igjen. Jeg er forbannet, fordi jeg lurer på hvordan det går med utredninga, hvor og når det skal foregå, mens jeg er lettet, fordi jeg egentlig ikke ville møte opp idag, pga jeg har hatt noen dårlige dager hvor jeg bare har hatt lyst til å være for meg selv, under dyna. Så sånn er det.

Jeg har "glemt" å ta morgendosen min i en del dager nå, og jeg tenkte jeg skulle prøve å ta den idag. Det skulle jeg IKKE ha gjort, for å si det sånn. Har ikke vært så trøtt og sliten på lenge. Jeg ble veldig inneslutta og trøtt av den idag, og det passet sykt dårlig da jeg skulle på besøk. Men men, jeg prøvde å sluke i meg litt kaffe, for å våkne litt, det hjalp til en viss grad, men ikke nok.

Jeg setter veldig pris på dere som har kommentert innleggene mine, det gjør at jeg får litt mer lyst til å blogge videre. Hvis ingen hadde kommentert i det hele tatt, så blir man litt sånn "hvorfor skal jeg gidde..?", jeg mener, jeg er ikke ute etter oppmerksomhet eller noe, da hadde jeg jo blogget med navn, jeg vil bare at dere skal lese, kanskje kjenne dere igjen i ting, og vite at dere ikke er alene med å slite psykisk.

Jeg kunne gjerne ønske meg flere lesere, men får jo ikke postet bloggen min i noen blogge-grupper på facebook, for der står jo det fulle navnet mitt. Selvom en del av meg vil at de nærmeste venninnene mine skal vite at dette er bloggen min, tør jeg ikke skrive at det er min i noen grupper på facebook, fordi det er ikke alle som skal vite at det er min blogg. Hvis dere skjønner. Jeg er veldig åpen når det gjelder det at jeg sliter, men det er kun over nett. Når det er face to face, så blir jeg litt mer inneslutta og litt irritert når noen kommenterer eller snakker om at jeg er psyk, og hvis jeg har en bra dag så skjønner jeg ikke at folk i det hele tatt kan kalle meg psyk, for det feiler meg jo ingenting..? Selvom jeg vet innerst inne at jeg faktisk er psyk. Jeg syns det er greit at jeg selv sier jeg sliter psykisk, men når andre sier det, blir jeg irritert og sur. Sånn fungerer det, merkelig - i know! Men det er meg :-)

Utredning og medisiner.

Nå er det en stund siden sist jeg skrev, og jeg har egentlig ingen unnskyldning.
Påsken er over, og hverdagen har begynt igjen for fullt.

Jeg venter fortsatt på å få høre om utredningen jeg skal få. og blir bare mer og mer klar for å ta den. Jeg gleder meg nesten, for å se om jeg har rett, og hvis jeg har rett, gleder jeg meg til å trykke det laaangt opp i ansiktet på behandleren min.

Når det gjelder medisiner, så trappet jeg jo opp Quetiapinen for en liten stund tilbake, og for å si det sånn, jeg har rett og slett ikke lyst til å ta den mer. Jeg føler meg som en zombie når jeg står opp om mårran pga kveldsdosa fortsatt henger i, og når jeg attpåtil må ta den pilla om mårran, blir jeg jo enda mer zombie, noe som gjør at jeg ikke får lyst til å ta den i det hele tatt.
Egentlig har jeg bare lyst til å kutte ut nesten alle medisinene mine, fordi de gjør meg bare flat. Jeg snakker nesten ikke, jeg svarer kort fordi jeg finner ikke noe å snakke om, og jeg merker kjempe stor forskjell fra når jeg har tatt de, og når jeg ikke har tatt de. Når jeg ikke har tatt de, så er jeg mer sprudlende, og prater hull i huet på folk, og det er jo den jeg er. Men når de skal medisinere bort den virkelige meg, så blir jeg litt irritert. Nok en grunn til at jeg GLEDER meg til utredning, for da kanskje jeg kan begynne på nye medisiner, eller, klare meg UTEN! Akkurat det å klare seg uten har jeg litt liten tro på, fordi lamictalen fungerer så bra for meg, jeg har ikke de svære toppene, og jeg havner ikke helt på bunnen, jeg er mer sånn...normal? Nei jeg vet ikke.

Legg igjen linken din da vel, hvis du er innom å titter?
Selvom jeg ser jo at ingen egentlig er innom, men det er jo lov å håpe! ;-)

Medisiner og utredning!

Jeg kjenner jeg blir mer og mer klar for en utredning nå. Jeg er så lei av å ha det sånn jeg har det nå, at jeg gleder meg, rett og slett, til å ta den utredningen, for å bli ferdig, så de også kanskje kan endre på medisinene mine, så jeg får en bedre hverdag.

Per dags dato går jeg på alt for mange medisiner føler jeg.
-Quetiapin/Seroquel
-Lamictal
-Abilify
-Zolpidem/Stillnoct

Og selvfølgelig allergimedisin, og p-piller.
Alt dette bruker jeg hver eneste dag, og jeg skulle heller ønske meg èn tablett som kunne gjøre meg "normal". Har prøvd ritalin uten å få det på resept, og jeg syns det fungerer så utrolig bra. Jeg blir ikke speedet eller "høy", jeg blir bare ... meg selv. Slik jeg var før jeg begynte på denne medisin-cocktailen.

Jeg vil så gjerne være den jenta jeg var før. Før de begynte å proppe i meg medisiner.
Da kunne jeg prate, være hyper - men også rolig, rydde og vaske uten problemer, og sånne ting da. Normale ting som alle gjør. Nå så sier jeg sjelden et kvekk, og jeg er mest rolig og dempet, men kan også klikke som en gal, jeg klarer ikke å rydde eller vaske når jeg er alene, eller gå på butikken alene. ALT dette klarer jeg fint når jeg har tatt ritalin. ALT dette klarte jeg før når jeg ikke gikk på medisiner.

Jeg sier ikke at medisinene ikke har hjulpet meg. Men jeg sier det at de har gjort meg veldig flat.
Klarer ikke føle, sette ord på følelsene, eller beskrive hvordan jeg har det.

Det er lenge vært tenkt på om jeg kanskje har ADHD, noe jeg nesten håper, siden ritalinen gjør meg til MEG SELV!

Medisinene har i stor grad påvirket meg, ja, de har gjort meg mer stabil, og jeg hører ikke lenger stemmer, ser ikke ting som ikke er der, men jeg kan fortsatt lukte forskjellige ting som ikke er der, jeg har fortsatt noia, er paranoid og tror folk er ute etter å ta meg. De hadde fått orden på humørsvingningene, men nå føler jeg det er tilbake. Back to scratch.

Jaja, får håpe det kommer noe ut av utredningen, så jeg får orden på livet mitt.

Jeg hadde det så vondt med meg selv.

Allerede da jeg gikk på barneskolen, tja, sånn ca 6-7 klasse skjønte noen av lærerne at ting ikke var helt som de skulle. Selvom det var passe sein på barneskolen, er jeg glad for at noen tok tak i dette. Særlig en lærer jeg er veldig glad for at så den virkelige meg, at jeg faktisk sleit, at jeg ikke var lat, ikke gadd og alt det som alle de andre lærerne trodde. Han tok tak i det, og hjalp til med å henvise meg til BUPA, eller noe, hvor jeg skulle svare på mange spørreskjemaer. Det som kom ut av disse spørreskjemaene var at jeg i en tidlig alder så både skygger, og hørte stemmer. Det ble forsåvidt ikke gjort så mye med det på dette tidspunktet.

Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble ting bare enda verre. Jeg var opprørsk og direkte slem med lærerne.

Der også ville de henvise meg videre til Psykiatrisk ungdoms team, eller hva det kaltes. Jeg var så opprørsk og crazy rett og slett, at jeg takket pent nei til dette tilbudet. Ble omtrent tvunget til å takke ja til tilbudet, men jeg så virkelig ikke vitsen. Kranglet veldig mye, og fikk til slutt viljen min. På ungdomsskolen syns lærerne også at jeg var lat, de trodde jeg ikke gadd å følge med, når grunnen egentlig var at jeg ikke klarte å konsentrere meg. 

Da jeg var 12 år begynte jeg også å skade meg selv. Jeg hadde det så vondt med meg selv, ingen forstod meg, og jeg gjorde alt for å få negativ oppmerksomhet. Hjemme var det et helvete. Jeg som slet psykisk, og en hysterisk mor som ikke visste hva hun skulle gjøre med meg. Det var mange høylytte krangler, dører som ble slengt igjen, sko og ting som ble kastet rundt, og slag. Jeg vil tro det var ganske så vanskelig for begge.

På ett eller annet tidspunkt ble jeg igjen henvist til BUPA, hvor jeg fikk en litt tafatt psykolog. Jeg slet mye med søvnen, og hun skrev ut både melatonin, tolvon og vallergan, ingen av de fungerte. Men jeg tror jeg rett og slett var for ung til at det skulle virke? Går det an? Jeg mener, jeg gikk jo bare på ungdomsskolen. Fikk nok en gang en utredning for konsentrasjonsvansker og "enkle" oppgaver å løse. De var ikke mye enkle, syns jeg. Rett og slett kjempe vanskelig.
Det som skjedde da, var at psykologen sa hun ikke hadde kompetanse til å utrede meg videre, og jeg ble henvist til Nevro psykiatrisk team, hvor de virkelig går inn for å finne ut hva som er galt. Jeg kom dit, tok mange tester både på ark, muntlig og på data, mens mamma og pappa svarte på skjemaer og spørsmål hver for seg i et annet rom. Det som kom ut av denne testen, var at jeg mest sannsynlig hadde en ADHD diagnose, og at dette burde gå videre til ADHD poliklinikken, slik at jeg fikk ordentlig hjelp.

Nå husker jeg ikke akkurat hva som skjedde når, men jeg husker at det ikke ble gjort noe videre med dette.
Fra slutten av ungdomsskolen, og til slutten av videregående, hadde jeg samtaler med helsesøstre, psykiatrisk ungdomsteam (de fikk meg endelig til å takke ja til hjelp der), og mange fler, jeg husker rett og slett ikke, fordi det er så lenge siden, og så mye å holde styr på.

Da jeg i 2008 ble 18 år, måtte jeg ut fra BUPA, og over til DPS. Jeg husker dette var kjempe skummelt. Skummelt at jeg måtte over i voksenpsykiatrien. Jeg gruet meg kjempe masse til første avtale, som jeg hadde fått med to damer, en psykolog og en psykiatrisk sykepleier. De skulle liksom være et "team" rundt meg da. Gikk ikke lange tider i samtaler der før de mente at jeg måtte innlegges for første gang. Jeg var så langt nede at jeg bare ville legge meg ned å dø. Jeg hørte stemmer, hallusinerte, og skadet meg selv alvorlig.

Jeg husker første gang jeg skulle innlegges, det var så utrolig skummelt, og jeg gruet meg mer enn jeg noen sinne hadde gruet meg til noe annet. Men da jeg kom dit møtte jeg så mange utrolig snille og koselige mennesker, og jeg ble fort kjent med noen av pasientene der. Så det var absolutt ingen dårlig opplevelse.

Denne innleggelsen skjedde rett før jul husker jeg. Og da jeg var skrevet ut var egentlig ting litt bedre. Men så gikk det noen måneder, hvor jeg begynte å få det jævlig igjen. Det ble søkt om plass på en psykosepost hvor man blir utredet.

- Fortsettelse følger.
Tenker det at dette ble et litt langt innlegg, derfor deler jeg det heller opp.
Takk for at du leser. <3

En liten smakebit av livet mitt.

Dere som såvidt tittet innom den forrige bloggen min, vet at jeg interesserer meg for psykisk helse, og vet også derfor at jeg sliter selv.
Jeg har lenge vært en kasteball i systemet, inn og ut av psykiatriske avdelinger - både åpne og lukkede, mange MANGE utredninger, samtaler og alt mulig. De trodde de hadde funnet ut diagnosen min, medisinerte meg for det, men jeg følte det var noe som ikke stemte. Jeg går fortsatt på disse medisinene de satte meg på den gangen, plus noen fler.

Jeg hadde det så jævlig.
Humøret kunne svinge så forferdelig mye, at jeg i det ene sekundet satt og var kjempe glad, smilte og ordentlig lo, mens i det andre sekundet, kunne jeg være så deprimert og langt nede, at jeg bare ville dø. Og sånn vekslet det MANGE ganger i løpet av dagen. Slitsomt? Ja, det var det.
Ingenting hjalp, følte jeg. Og til slutt ble jeg nok en gang, innlagt, fordi jeg var suicidal. Jeg møtte en lege, som var utrolig ålreit, og jeg fortalte han om humørsvingningene mine, og JEG foreslo at han skulle sette meg på stemningstabiliserende medisiner. Noe han gikk med på. Aldri i verden, tenkte jeg - hvorfor skulle han høre på meg? Er det kun fordi han er lett å "manipulere" slik at jeg kan få de medisinene jeg vil ha..? Jeg tenkte det, men jeg gjorde ikke noe ut av det.

Jeg begynte da på lamictal, for dere som kan litt om medisiner.
Og jeg må si det at jeg syns den har hjulpet meg utrolig mye. Jeg er ikke like manisk og impulsiv, og humøret er mer jevnt enn det det var på denne tiden. Altså, jeg skal ikke skryte på meg at all impulsivitet er borte, for det er det ikke, og jeg tror egentlig det er bare godt. For alle trenger å være litt impulsive.

Nå har jeg levd med utredninger, skjemaer, innleggelser, psykologer, psykiatriske sykepleiere, ja, you name it, helt siden 2008. Jeg har selvfølgelig vært innom BUPA da jeg var under 18, men jeg kan ikke akkurat si jeg fikk no ordentlig hjelp før året 2008 kom, året da jeg fylte 18.

Nå, året 2014 er kommet, og jeg skal ta nok en utredning. Jeg kjenner egentlig at jeg gleder meg mest, men jeg gruer meg også, fordi jeg må ha samtaler sammen med en psykolog jeg mest sannsynlig ikke kjenner, og ta utredningen med han/hun. Men jeg gleder meg aller mest, og det er kun fordi jeg har følt den diagnosen jeg har nå, har vært feil. Om den var  riktig da jeg tok utredninga, det er èn ting, men om den stemmer nå, det er en annen ting. Jeg mener.. Mye har forandret seg siden jeg tok denne store utredninga, som liksom skulle hjelpe meg. Hjelpe meg..? Altså, den har jo ikke hjelpa meg, men den skulle jo på en måte hjelpe meg å finne ut "hvem jeg er", hvis dere skjønner.

Jeg har allerede tatt èn utredning, og den viste at jeg tydelig har PTSD.
Grøss, egentlig liker jeg ikke den diagnosen, fordi jeg liker ikke å tenke på at det som skjedde da jeg var barn, har noe med den jeg er i dag å gjøre. Men men.

Dette ble et langt innlegg. Håper virkelig noen der ute leser, eller vil legge igjen en kommentar.
Jeg trenger virkelig litt støtte. Og siden jeg ikke kan blogge med navn, så håper jeg fortsatt at noen der ute vil lære meg å kjenne, selv om du ikke vet navnet mitt.