Etter jeg fikk Truxal har jeg sovet så utrolig mye bedre! Jeg kan ikke få sagt nok hvor godt den hjelper meg. Føler meg ikke like urolig, og har ikke like mye angst som før jeg startet på de. Jeg tar de ikke hver dag, men når jeg kjenner at natten kommer til å bli lang, tar jeg to stk. Og legen syns det var kjempe bra at jeg ser selv når jeg trenger å ta de.
Ellers har jeg hatt møte med psykologen. Ja, det var jo igår.
Han skulle snakke om dette med at de hadde gjennomgått journalen min. Jeg har jo nylig (når jeg sist var innlagt) fått en diagnose - PTSD, og det er jo greit. Og det var det han ville ta opp med meg. Altså, jeg visste jo at jeg hadde fått den diagnosen, det fikk jeg jo vite etter utredninga på avdelinga når jeg var innlagt.
Også tok han opp den andre diagnosen min, som jeg er VELDIG misfornøyd med å ha, og snakket bare bullshit rundt det. Jeg prøvde å si at diagnosen ikke passet meg lenger, at symptomene ikke var der mer, og at det er lenge siden de tok den utredninga, og prøvde liksom å få snudd det forvridde synet han har på dette. Men neida, så enkelt var det nok ikke! Han skulle gjennomgå symptomlista flere ganger, selvom jeg sa jeg ga faen i det, og det var flere som ikke passet, enn de som faktisk passet. Hah! Jeg fortalte også, for ENDTE gang at jeg ville ha ny utredning, og da spurte han "hva er det som er så galt med å ha den diagnosen da?", og da ble jeg forbanna, jeg svarte da at "hadde du likt å ha en sånn alvorlig diagnose hengende over deg?!?!", og da fikk jeg ikke noe klart svar. Han fortalte riktignok at hvis jeg skulle få ny utredning måtte de snakke med en lege, fordi jeg må slutte på alle medisinene før utredninga kan starte, og da må jeg visst være innlagt også, fordi nedturen kan være stor. Ikke at jeg tror jeg kommer til å merke store forskjellen, men. Også sa han også at jeg skulle TENKE nøye igjennom dette. HALLO? Det er ET ÅR SIDEN jeg først sa jeg ville ha ny utredning. Hva mer er det å tenke igjennom?? Så jeg sendte en sinna melding til telefonen til min herlige psyk.sykepleier med en gang jeg var ferdig med timen med psykologen, og hun ringte meg idag for å høre hva som hadde skjedd. Hun hadde ikke fått snakket med psykologen, men hun skulle gjøre det for å høre hva han hadde å si. Hun hadde kun fått lest sammendraget av samtalen, fordi det legger de jo inn i journalen min.
Akk, så frustrert jeg er.
Han psykologen har jeg aldri likt, og kommer heller aldri til å gjøre det. Usj!
Jeg er så lei av å ikke bli hørt.
Og jeg SKAL ha en ny utredning. Greia er at det passer bare så jævlig dårlig akkurat nå, med medisinslutt og innleggelse, bah, jeg er jo så og si i jobb, eller, via NAV, men jeg holder på med et opplegg, som vil være dumt å plutselig kutte ut. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Og opplegget varer helt til juni 2015.
Skal tenke litt på saken, hmmmm.
Nå er det natta! Sov godt folks!:)
Viser innlegg med etiketten Diagnoser. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Diagnoser. Vis alle innlegg
onsdag 27. august 2014
onsdag 13. august 2014
Søvnvansker, jeg?
Akk!
Jeg sliter så med søvnen min for tiden. Har mye angst - hjertebank og vonde tanker. Vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har samtale med behandler til fredag, men jeg vet ikke om jeg tør å foreslå eventuelt medisin, for jeg er redd for å bli ledd av, eller avvist. Det er den største frykten, å bli avvist. Jeg vet så godt hvordan det føles, og det er ingen god følelse, men jeg begynner nesten å bli vant med det. Ingen tror på meg når jeg sier hva som muligens kan være galt, da er jeg bare teit føler jeg, fordi psykologene vet jo best. Ehhh, ja. For psykologene vet jo hvordan jeg har det inni meg uten at jeg forteller det. Nei, det gjør de ikke. Det er jeg, og KUN JEG som vet hva som foregår inni meg, hvordan jeg har det, og mine symptomer. Greit, de kan mye om hvilke symptomer som hører til hvilke diagnoser, men det er fortsatt jeg som vet hva jeg sliter med. Jeg mener.. Jeg har jo spurt om ADHD utredning, men da fikk jeg blankt NEI, fordi den diagnosen jeg allerede har, det er den som stemmer. Og jeg føler ikke at den stemmer lenger. Hvorfor skal jeg ha den diagnosen, når symptomene ikke lenger stemmer. Jeg bare fatter ikke hva de tenker med..? Hvorfor være så trangsynt?
Jeg føler meg sliten, utmattet og rett og slett dårlig på grunn av lite søvn.
Idag våknet jeg kjempe tidlig, uten å få sove igjen, og jeg trenger en del søvn, så skal jeg på jobb ikveld. Dette kan bli en interessant kveld. Hmm. Vet jeg ikke skal ta sorgene på forskudd, men jeg er så vant med å bli avvist, så som jeg sa, jeg vet ikke om jeg tør å foreslå eventuelt medisin. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Må ihvertfall fortelle om søvnen.
Jeg har hatt to kvelder nå, hvor jeg har ligget våken hele natten, uten å få sove litt en gang. Og det er skummelt, spesielt for oss psykisk syke, vi er så sårbare, og trenger søvn.
- Dette begynte jeg å skrive for et par dager siden, og idag fikk jeg en telefon om at det ikke blir noe møte med behandler på fredag.
Så da vet ikke jeg. Jeg må jo bare holde ut, men det er ikke lett skal jeg si deg.
Jeg sliter så med søvnen min for tiden. Har mye angst - hjertebank og vonde tanker. Vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har samtale med behandler til fredag, men jeg vet ikke om jeg tør å foreslå eventuelt medisin, for jeg er redd for å bli ledd av, eller avvist. Det er den største frykten, å bli avvist. Jeg vet så godt hvordan det føles, og det er ingen god følelse, men jeg begynner nesten å bli vant med det. Ingen tror på meg når jeg sier hva som muligens kan være galt, da er jeg bare teit føler jeg, fordi psykologene vet jo best. Ehhh, ja. For psykologene vet jo hvordan jeg har det inni meg uten at jeg forteller det. Nei, det gjør de ikke. Det er jeg, og KUN JEG som vet hva som foregår inni meg, hvordan jeg har det, og mine symptomer. Greit, de kan mye om hvilke symptomer som hører til hvilke diagnoser, men det er fortsatt jeg som vet hva jeg sliter med. Jeg mener.. Jeg har jo spurt om ADHD utredning, men da fikk jeg blankt NEI, fordi den diagnosen jeg allerede har, det er den som stemmer. Og jeg føler ikke at den stemmer lenger. Hvorfor skal jeg ha den diagnosen, når symptomene ikke lenger stemmer. Jeg bare fatter ikke hva de tenker med..? Hvorfor være så trangsynt?
Jeg føler meg sliten, utmattet og rett og slett dårlig på grunn av lite søvn.
Idag våknet jeg kjempe tidlig, uten å få sove igjen, og jeg trenger en del søvn, så skal jeg på jobb ikveld. Dette kan bli en interessant kveld. Hmm. Vet jeg ikke skal ta sorgene på forskudd, men jeg er så vant med å bli avvist, så som jeg sa, jeg vet ikke om jeg tør å foreslå eventuelt medisin. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Må ihvertfall fortelle om søvnen.
Jeg har hatt to kvelder nå, hvor jeg har ligget våken hele natten, uten å få sove litt en gang. Og det er skummelt, spesielt for oss psykisk syke, vi er så sårbare, og trenger søvn.
- Dette begynte jeg å skrive for et par dager siden, og idag fikk jeg en telefon om at det ikke blir noe møte med behandler på fredag.
Så da vet ikke jeg. Jeg må jo bare holde ut, men det er ikke lett skal jeg si deg.
søndag 3. august 2014
Innlegg uten tittel.
Ja - da har jeg vært en stund uten noen å snakke med.
Jeg virkelig HATER disse ferietider. Det lager bare krøll i hodet mitt. Altså, jeg skjønner veldig godt at folk må få ha ferien sin, det har ingenting med det å gjøre. Jeg bare må få sagt at det roter til hodet mitt, på den måten at jeg kommer ut av det "normale", jeg mener, eller, jeg vet ikke om jeg får forklart det godt nok.... Men jeg sliter veldig med å fortelle hvordan jeg har det til hjelpeapparatet rundt meg. Og når de da skal ha ferie i 3-4 uker, da lukker jeg meg igjen, og føler at jeg må starte på scratch igjen med å åpne meg. Samtidig så husker jeg dårligere enn en med alzheimer, og når jeg da skal fortelle hva jeg har gjort mens vedkommende har hatt ferie, får jeg både angst og noia (hvis det i det hele tatt er to forskjellige ting!).
Egentlig burde jeg skrevet dagbok for å klare å fortelle om ting jeg kanskje egentlig burde fortalt behandler, men det gjør jeg da altså ikke. Nettopp fordi jeg er en "perfeksjonist" når det gjelder ting jeg skal skrive og levere til behandler. Alt må være perfekt. Og det får jeg ikke til. Blir aldri fornøyd med det jeg har skrevet, og føler meg dum når det er levert. Selvom behandler sier jeg er flink til å skrive, flink til å ordlegge meg skriftlig, føler jeg meg super dust. Har skrevet et par ganger, men det er fordi jeg har vært så frustrert at jeg bare måtte få det ut, rett og slett. Skulle så gjerne ønske jeg kunne vært like frustrert nå, slik at jeg får fortalt ting, men nei da. Jeg får heller sitte å være taus, argh..
Må bare beklage at det tar så lang tid mellom hver gang jeg skriver, men jeg har vært så opptatt i det siste. Prøver å være aktiv hele tiden, men jeg kjenner det tar på litt. Klarer liksom ikke sitte rolig å kjenne på at jeg slapper av. Det går bare ikke. Jeg vet ikke hva 'slappe av' er, tror jeg. Jeg har jo kjæledyret mitt som jeg egentlig burde tatt litt mer vare på, men jeg klarer ikke å være hjemme med mindre jeg er kjempe sliten, eller jeg har besøk. Trist. :( Jeg tar jo vare på dyret mitt, det er ikke det, men jeg kunne tatt litt bedre vare på hun..? Nei aff, nå føler jeg at dere som leser tror jeg er en dyremishandler, som ikke tar vare på dyret mitt. Men jeg er IKKE det. Jeg er egentlig ganske mye hjemme, for jeg får en del besøk. Nei usj, dette ble bare rør. Vurderer å ta dette vekk igjen, men jeg lar det stå foreløpig.
Har ikke hørt noe fra legen eller de psykologene som skulle gå igjennom journalen min, men de har vel hatt ferie de også. GAH - er det jeg har å si om den saken. Skulle så gjerne hatt ny utredning men det får jeg jo ikke! :( Kjenner jeg er litt sint og lei meg, fordi jeg hele tiden har trodd jeg skulle få ny utredning, og når jeg da får vite at jeg ikke skal få det allikevel blir jeg frustrert, for jeg hadde virkelig GLEDA meg til å ta den utredninga, for å få vekk den stygge diagnosen jeg har fra før.
Det jeg er mest redd for ved å ha den diagnosen jeg har, er at når (eller hvis?) jeg får barn, kommer det barnet til å bli tatt fra meg, og det BARE pga den diagnosen, det er jeg sikker på. Jeg ønsker meg så inderlig et barn når jeg er klar for det, men er redd det bare blir rør med psyk og barnevern. Hva mener dere? Når man har en alvorlig psykisk lidelse, er det vel normalt å følge litt ekstra opp? Og det kjenner jeg at jeg gruer meg for. Men den tid, den sorg. Er jo ikke sikker jeg kan få barn i det hele tatt, hvem vet? Haha.
Okai, nå ble dette et langt surrete og rørete innlegg. MEN HEY, jeg måtte få det ut av systemet. :-p
Sitter å hører på avslappende musikk, og da går tankene i sving, og jeg blir emosjonell og har mye på hjertet. Hihi. Men jeg stopper nå.
Peace!
Jeg virkelig HATER disse ferietider. Det lager bare krøll i hodet mitt. Altså, jeg skjønner veldig godt at folk må få ha ferien sin, det har ingenting med det å gjøre. Jeg bare må få sagt at det roter til hodet mitt, på den måten at jeg kommer ut av det "normale", jeg mener, eller, jeg vet ikke om jeg får forklart det godt nok.... Men jeg sliter veldig med å fortelle hvordan jeg har det til hjelpeapparatet rundt meg. Og når de da skal ha ferie i 3-4 uker, da lukker jeg meg igjen, og føler at jeg må starte på scratch igjen med å åpne meg. Samtidig så husker jeg dårligere enn en med alzheimer, og når jeg da skal fortelle hva jeg har gjort mens vedkommende har hatt ferie, får jeg både angst og noia (hvis det i det hele tatt er to forskjellige ting!).
Egentlig burde jeg skrevet dagbok for å klare å fortelle om ting jeg kanskje egentlig burde fortalt behandler, men det gjør jeg da altså ikke. Nettopp fordi jeg er en "perfeksjonist" når det gjelder ting jeg skal skrive og levere til behandler. Alt må være perfekt. Og det får jeg ikke til. Blir aldri fornøyd med det jeg har skrevet, og føler meg dum når det er levert. Selvom behandler sier jeg er flink til å skrive, flink til å ordlegge meg skriftlig, føler jeg meg super dust. Har skrevet et par ganger, men det er fordi jeg har vært så frustrert at jeg bare måtte få det ut, rett og slett. Skulle så gjerne ønske jeg kunne vært like frustrert nå, slik at jeg får fortalt ting, men nei da. Jeg får heller sitte å være taus, argh..
Må bare beklage at det tar så lang tid mellom hver gang jeg skriver, men jeg har vært så opptatt i det siste. Prøver å være aktiv hele tiden, men jeg kjenner det tar på litt. Klarer liksom ikke sitte rolig å kjenne på at jeg slapper av. Det går bare ikke. Jeg vet ikke hva 'slappe av' er, tror jeg. Jeg har jo kjæledyret mitt som jeg egentlig burde tatt litt mer vare på, men jeg klarer ikke å være hjemme med mindre jeg er kjempe sliten, eller jeg har besøk. Trist. :( Jeg tar jo vare på dyret mitt, det er ikke det, men jeg kunne tatt litt bedre vare på hun..? Nei aff, nå føler jeg at dere som leser tror jeg er en dyremishandler, som ikke tar vare på dyret mitt. Men jeg er IKKE det. Jeg er egentlig ganske mye hjemme, for jeg får en del besøk. Nei usj, dette ble bare rør. Vurderer å ta dette vekk igjen, men jeg lar det stå foreløpig.
Har ikke hørt noe fra legen eller de psykologene som skulle gå igjennom journalen min, men de har vel hatt ferie de også. GAH - er det jeg har å si om den saken. Skulle så gjerne hatt ny utredning men det får jeg jo ikke! :( Kjenner jeg er litt sint og lei meg, fordi jeg hele tiden har trodd jeg skulle få ny utredning, og når jeg da får vite at jeg ikke skal få det allikevel blir jeg frustrert, for jeg hadde virkelig GLEDA meg til å ta den utredninga, for å få vekk den stygge diagnosen jeg har fra før.
Det jeg er mest redd for ved å ha den diagnosen jeg har, er at når (eller hvis?) jeg får barn, kommer det barnet til å bli tatt fra meg, og det BARE pga den diagnosen, det er jeg sikker på. Jeg ønsker meg så inderlig et barn når jeg er klar for det, men er redd det bare blir rør med psyk og barnevern. Hva mener dere? Når man har en alvorlig psykisk lidelse, er det vel normalt å følge litt ekstra opp? Og det kjenner jeg at jeg gruer meg for. Men den tid, den sorg. Er jo ikke sikker jeg kan få barn i det hele tatt, hvem vet? Haha.
Okai, nå ble dette et langt surrete og rørete innlegg. MEN HEY, jeg måtte få det ut av systemet. :-p
Sitter å hører på avslappende musikk, og da går tankene i sving, og jeg blir emosjonell og har mye på hjertet. Hihi. Men jeg stopper nå.
Peace!
fredag 11. juli 2014
Utredning...?
Ja ja.
Dårlige nyheter fra min side, da.
Utredningen, som jeg trodde jeg skulle få, det blir sannsynligvis ikke noe av alikevel. Jeg hadde visst misforstått. Ikke at jeg skjønner hvordan dette kunne blitt misforstått, men.
Det de skal gjøre er at de går igjennom hele journalen min, og da mener jeg HELE, for å lese igjennom hva andre har skrevet opp igjennom årene, evt spørre meg noen spørsmål, osv. Husker ikke helt hva det skulle brukes til, for sånn som jeg forstod det nå, skal jeg bare ha de diagnosene jeg har fra før av. Det er visst to psykologer og en lege(?) som skal gå igjennom dette, og diskutere seg i mellom.
Fakk ass, jeg håpa virkelig jeg skulle bli kvitt den dustete diagnosen jeg har nå, og få en som passer litt bedre. Føler ikke at jeg passer inn i den diagnosen lenger. Jeg blir gaaaal. Altså, en del av diagnosen passer meg, den bipolare delen, men psykose delen passer ikke lenger. Akk, sukk og stønn. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli hørt. Jeg mener...jeg har sagt lenge at denne diagnosen ikke stemmer mer, men jeg får slengt tilbake i fleisen at den stemmer.
Jeg er blitt vant med at ingen hører på meg, derfor har jeg sluttet for lenge siden å si hva jeg vil, mener og tror. Jeg blir bare tråkka på, ikke hørt på, noe som gjør at jeg føler meg liten og hjelpesløs. Eller noe. Jeg vet ikke.
Skulle bare ønske de kunne ta meg på alvor.
Det er trossalt JEG, og kun jeg, som vet hvordan det er inni hodet mitt. Eller har jeg misforstått? Det virker jo sånn, i og med at jeg aldri blir hørt.
Propper i meg medisiner gjør de også.
Skulle tro de tror at medisiner kurerer alt, men man må jo ha de rette diagnosene og riktig behandlingsopplegg også. Eller tar jeg feil der også?
Altså, jeg kommer til å fly ut og inn av psykiatrisk avdeling jeg, og det KUN pga jeg er feilmedisinert, og har feil diagnoser, det vil si at jeg ikke får den rette behandlingen.
Jeg er så lei :(
Dårlige nyheter fra min side, da.
Utredningen, som jeg trodde jeg skulle få, det blir sannsynligvis ikke noe av alikevel. Jeg hadde visst misforstått. Ikke at jeg skjønner hvordan dette kunne blitt misforstått, men.
Det de skal gjøre er at de går igjennom hele journalen min, og da mener jeg HELE, for å lese igjennom hva andre har skrevet opp igjennom årene, evt spørre meg noen spørsmål, osv. Husker ikke helt hva det skulle brukes til, for sånn som jeg forstod det nå, skal jeg bare ha de diagnosene jeg har fra før av. Det er visst to psykologer og en lege(?) som skal gå igjennom dette, og diskutere seg i mellom.
Fakk ass, jeg håpa virkelig jeg skulle bli kvitt den dustete diagnosen jeg har nå, og få en som passer litt bedre. Føler ikke at jeg passer inn i den diagnosen lenger. Jeg blir gaaaal. Altså, en del av diagnosen passer meg, den bipolare delen, men psykose delen passer ikke lenger. Akk, sukk og stønn. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli hørt. Jeg mener...jeg har sagt lenge at denne diagnosen ikke stemmer mer, men jeg får slengt tilbake i fleisen at den stemmer.
Jeg er blitt vant med at ingen hører på meg, derfor har jeg sluttet for lenge siden å si hva jeg vil, mener og tror. Jeg blir bare tråkka på, ikke hørt på, noe som gjør at jeg føler meg liten og hjelpesløs. Eller noe. Jeg vet ikke.
Skulle bare ønske de kunne ta meg på alvor.
Det er trossalt JEG, og kun jeg, som vet hvordan det er inni hodet mitt. Eller har jeg misforstått? Det virker jo sånn, i og med at jeg aldri blir hørt.
Propper i meg medisiner gjør de også.
Skulle tro de tror at medisiner kurerer alt, men man må jo ha de rette diagnosene og riktig behandlingsopplegg også. Eller tar jeg feil der også?
Altså, jeg kommer til å fly ut og inn av psykiatrisk avdeling jeg, og det KUN pga jeg er feilmedisinert, og har feil diagnoser, det vil si at jeg ikke får den rette behandlingen.
Jeg er så lei :(
søndag 22. juni 2014
Et innlegg i natten.
Hei! :)
Skulle ønske jeg hadde så mye mer på hjertet, slik at bloggen ble litt oftere oppdatert. Men jeg venter fortsatt på utredninga (sjokk, huh?), og i frykt for å avsløre meg selv, får jeg liksom ikke oppdatert så mye om hva jeg bedriver tiden min med osv. Man vet jo ALDRI hvem som faktisk leser bloggen. Hmm. Jeg får heller prøve å sile ut de tingene som faktisk går an å skrive, uten å avsløre meg selv. :p hehe!
Har nå lyst til å avsløre meg selv en dag, men ikke enda. Jeg trenger å få ut et par ting her, før jeg virkelig setter meg ned å forteller hvem jeg er. Hehe! Neida, er ikke så spennende å vite hvem jeg er egentlig, jeg er en alminnelig jente som snart er halvveis til 50 :p haha, det vil si at jeg nærmer meg 25, bare sånn for å understreke det at jeg IKKE er 50 år, hvis noen skulle finne på å misforstå! :D
Akkurat nå ligger jeg i senga, og lurer på hva morgendagen bringer.
På tirsdag kommer boveilederen til meg igjen, hun hjelper meg med ting som å vaske leiligheten, dra å handle, ringe offentlige kontorer osv.
Har ikke time med behandler denne uka (hvis ikke jeg husker skikkelig feil), isåfall er den timen på fredag.
For å fortelle litt om nåværende situasjon:
~Jeg har angst, angst for å være aleine, derfor finner jeg på mest mulig av ting hele tiden. Er med venner, og farter rundt. Sånn har det vært en god stund nå, jeg raser rundt i høyeste gir, og slapper kun av når jeg sover om natten. Grunnen til at jeg har angst for å være aleine hjemme, er at jeg er redd noen skal komme å ta meg, at noen skal drepe meg, eller komme inn å gjøre meg noe. Jeg tror litt av grunnen til dette, er at jeg ble seksuelt misbrukt da jeg gikk på barneskolen.
~Jeg klarer ikke helt å stole på mannfolk, og har heller ikke da en kjæreste, noe jeg syns er kjempe synd, fordi de fleste på min alder nå har begynt å stifte familie, kjøpe seg hus, bil, båt, you name it. Og jeg kjenner jeg er kjempe misunnelig. Selv om jeg tror ikke at jeg hadde fått beholde barnet, om jeg var gravid, pga min historie og min nåværende situasjon.
~Selvskadingstrangen er der fortsatt. Mer eller mindre. Jeg syns det er vanskelig å måtte se på en kniv, uten å tenke at jeg savner å skjære meg selv i huden, kutte meg opp, se blodet renne. Ekkelt, hva? Jeg vet det høres helt psycho ut, men det er sånn jeg føler det. Jeg sammenligner mine egne arr, opp i mot andre sine, og syns mine arr ser ut som små katteklor. Det er et par år siden jeg skadet meg selv, faktisk, husker ikke eksakt hvor lenge det er, i og med at hukommelsen min svikter. Og da tenker jeg ikke selektiv hukommelse, men min hukommelse, den er faktisk svekket. MEN, over til det jeg skrev om. Jeg er faktisk kjempe stolt av meg selv, som har klart meg uten selvskading i så lang tid.Tenk at jeg gjorde det nesten hver dag? Skjærte meg, brant meg, klippet av meg hud, osv osv. Jeg tenker jo nå at det er sykt, men samtidig får jeg de dårlige dagene, hvor jeg tenker nettopp det jeg har skrevet over her.
-----------
Jeg har hatt noen diagnoser opp igjennom, men den ene er så sjelden at jeg tør ikke å skrive den ned her, i tilfelle noen skulle tenke at *oi, det er henne ja*.. (hvor skulle jeg egentlig med dette?)
Virker veldig paranoid nå, jeg vet det. :p men men.
NÅ har jeg skrevet kjempe mye!!! Kan tenke meg dere er dritt lei hvis dere i det hele tatt har lest igjennom hele innlegget. :p
Men sånn blir det når man ligger i senga, funderer på alt og ingenting. Da kommer det masse VÅS ut av kjeften min iallefall.
Er det forresten fler der ute med PTSD diagnosen...? Fikk den da jeg var innlagt sist, og lurer på hvordan behandling man får? Jeg har ikke hatt noe endringer i behandlingen, ettersom de venter til den fulle utredningen jeg skal få, og bli ferdig med, noe jeg aldri blir fordi de bruker så J*VLIG lang tid........
Nei, nå sier jeg natta! :)
Håper du/dere får en fin dag imorgen.
Skulle ønske jeg hadde så mye mer på hjertet, slik at bloggen ble litt oftere oppdatert. Men jeg venter fortsatt på utredninga (sjokk, huh?), og i frykt for å avsløre meg selv, får jeg liksom ikke oppdatert så mye om hva jeg bedriver tiden min med osv. Man vet jo ALDRI hvem som faktisk leser bloggen. Hmm. Jeg får heller prøve å sile ut de tingene som faktisk går an å skrive, uten å avsløre meg selv. :p hehe!
Har nå lyst til å avsløre meg selv en dag, men ikke enda. Jeg trenger å få ut et par ting her, før jeg virkelig setter meg ned å forteller hvem jeg er. Hehe! Neida, er ikke så spennende å vite hvem jeg er egentlig, jeg er en alminnelig jente som snart er halvveis til 50 :p haha, det vil si at jeg nærmer meg 25, bare sånn for å understreke det at jeg IKKE er 50 år, hvis noen skulle finne på å misforstå! :D
Akkurat nå ligger jeg i senga, og lurer på hva morgendagen bringer.
På tirsdag kommer boveilederen til meg igjen, hun hjelper meg med ting som å vaske leiligheten, dra å handle, ringe offentlige kontorer osv.
Har ikke time med behandler denne uka (hvis ikke jeg husker skikkelig feil), isåfall er den timen på fredag.
For å fortelle litt om nåværende situasjon:
~Jeg har angst, angst for å være aleine, derfor finner jeg på mest mulig av ting hele tiden. Er med venner, og farter rundt. Sånn har det vært en god stund nå, jeg raser rundt i høyeste gir, og slapper kun av når jeg sover om natten. Grunnen til at jeg har angst for å være aleine hjemme, er at jeg er redd noen skal komme å ta meg, at noen skal drepe meg, eller komme inn å gjøre meg noe. Jeg tror litt av grunnen til dette, er at jeg ble seksuelt misbrukt da jeg gikk på barneskolen.
~Jeg klarer ikke helt å stole på mannfolk, og har heller ikke da en kjæreste, noe jeg syns er kjempe synd, fordi de fleste på min alder nå har begynt å stifte familie, kjøpe seg hus, bil, båt, you name it. Og jeg kjenner jeg er kjempe misunnelig. Selv om jeg tror ikke at jeg hadde fått beholde barnet, om jeg var gravid, pga min historie og min nåværende situasjon.
~Selvskadingstrangen er der fortsatt. Mer eller mindre. Jeg syns det er vanskelig å måtte se på en kniv, uten å tenke at jeg savner å skjære meg selv i huden, kutte meg opp, se blodet renne. Ekkelt, hva? Jeg vet det høres helt psycho ut, men det er sånn jeg føler det. Jeg sammenligner mine egne arr, opp i mot andre sine, og syns mine arr ser ut som små katteklor. Det er et par år siden jeg skadet meg selv, faktisk, husker ikke eksakt hvor lenge det er, i og med at hukommelsen min svikter. Og da tenker jeg ikke selektiv hukommelse, men min hukommelse, den er faktisk svekket. MEN, over til det jeg skrev om. Jeg er faktisk kjempe stolt av meg selv, som har klart meg uten selvskading i så lang tid.Tenk at jeg gjorde det nesten hver dag? Skjærte meg, brant meg, klippet av meg hud, osv osv. Jeg tenker jo nå at det er sykt, men samtidig får jeg de dårlige dagene, hvor jeg tenker nettopp det jeg har skrevet over her.
-----------
Jeg har hatt noen diagnoser opp igjennom, men den ene er så sjelden at jeg tør ikke å skrive den ned her, i tilfelle noen skulle tenke at *oi, det er henne ja*.. (hvor skulle jeg egentlig med dette?)
Virker veldig paranoid nå, jeg vet det. :p men men.
NÅ har jeg skrevet kjempe mye!!! Kan tenke meg dere er dritt lei hvis dere i det hele tatt har lest igjennom hele innlegget. :p
Men sånn blir det når man ligger i senga, funderer på alt og ingenting. Da kommer det masse VÅS ut av kjeften min iallefall.
Er det forresten fler der ute med PTSD diagnosen...? Fikk den da jeg var innlagt sist, og lurer på hvordan behandling man får? Jeg har ikke hatt noe endringer i behandlingen, ettersom de venter til den fulle utredningen jeg skal få, og bli ferdig med, noe jeg aldri blir fordi de bruker så J*VLIG lang tid........
Nei, nå sier jeg natta! :)
Håper du/dere får en fin dag imorgen.
onsdag 30. april 2014
En liten uheldig opplevelse.
Har fortsatt ikke hørt noe mer angående utredningen, og jeg venter og venter og venter.
Kjenner jeg begynner å bli litt utålmodig her altså. Jeg sitter her, SÅ klar for å bli utredet, hva f*en er det dere surrer med? Jeg sitter jo her. Klar. Fit for fight. Hvorfor kan dere ikke bare sette en dag, en dato, et tidspunkt. Jeg blir gaaal!
Behandleren min ringte meg på mandagsmorgen, og jeg trøtt i trynet tok telefonen, og vet dere når neste avtale er da..? Fredag 9.mai kl 13.30, og det var bare KANSKJE at det passet. Så vi får nå se da. Til og med mamsen har mast på behandleren min om å få ut fingern angående utredningen. Jeg fatter ikke hva som kan ta så lang tid. Greit det er to forskjellige psykologer som begge skal ha tid, men se da for svarte å LAG TID! Jeg sitter her å funderer på alt og ingenting. Kjenner egentlig jeg begynner å bli litt smålig forbanna. At helsevesenet skal ta seg så himla lang tid. GAH! Dere kan gå å ta dere en bolle! Hipp hurra for helse-norge.
Jeg får ikke sagt det nok. Jeg bare fatter ikke hvorfor det skal ta så lang tid? Dere har vel funnet ut hvordan utredning jeg skal få? Det er da ikke så vanskelig når det er den fulle utredninga som utreder både i huet og ræva, og finner ut hva som feiler en? Jeg mener. Beklager for sint innlegg, men. Jeg måtte bare få det ut.
Hadde en dårlig opplevelse her om dagen. Hadde glemt å ta kvelds medisinene mine (jeg tar alle på kvelden, og kun èn pille om morgenen), jeg tok heller ikke den på morgenen, og det gikk i ett på jobb, det var først da jeg kom hjem at hodepinen plutselig kom, og etterhvert begynte jeg å kaldsvette, skjelve, og bli uvel. Har merket hodepine og det å bli uvel når jeg har glemt de før, men ikke kaldsvetting og skjelving, så jeg tenkte med en gang at 'nå tar jeg kvelds medisinene mine, uansett hvor tidlig det er på kvelden'. Og gjett hva? Det hjalp når medisinene fikk virke en stund. Jeg fikk slappet av, jeg sluttet å skjelve, var ikke lenger uvel, og både hodepinen og kaldsvettingen gikk bort. Rett og slett abstinenser, og jeg kjenner at det egentlig er litt skummelt. Er jeg virkelig så avhengig av disse pillene?
Jeg la meg tidlig den kvelden, og sovnet ganske så fort. Sov nesten 12 timer. Dagen etter fikk jeg hjemmebesøk, og vi handlet og pantet flasker, etter hun hadde dratt kl 13.00 lå jeg på sofaen å sov resten av dagen, av og på. Jeg var så sliten av forrige dagen, plus at jeg hadde tatt zombie medisinen min den morgenen.
Jeg blir egentlig litt skremt av at det går an å være så "avhengig" av medisiner. For det er jo det jeg er. Grøss.
Kjenner jeg begynner å bli litt utålmodig her altså. Jeg sitter her, SÅ klar for å bli utredet, hva f*en er det dere surrer med? Jeg sitter jo her. Klar. Fit for fight. Hvorfor kan dere ikke bare sette en dag, en dato, et tidspunkt. Jeg blir gaaal!
Behandleren min ringte meg på mandagsmorgen, og jeg trøtt i trynet tok telefonen, og vet dere når neste avtale er da..? Fredag 9.mai kl 13.30, og det var bare KANSKJE at det passet. Så vi får nå se da. Til og med mamsen har mast på behandleren min om å få ut fingern angående utredningen. Jeg fatter ikke hva som kan ta så lang tid. Greit det er to forskjellige psykologer som begge skal ha tid, men se da for svarte å LAG TID! Jeg sitter her å funderer på alt og ingenting. Kjenner egentlig jeg begynner å bli litt smålig forbanna. At helsevesenet skal ta seg så himla lang tid. GAH! Dere kan gå å ta dere en bolle! Hipp hurra for helse-norge.
Jeg får ikke sagt det nok. Jeg bare fatter ikke hvorfor det skal ta så lang tid? Dere har vel funnet ut hvordan utredning jeg skal få? Det er da ikke så vanskelig når det er den fulle utredninga som utreder både i huet og ræva, og finner ut hva som feiler en? Jeg mener. Beklager for sint innlegg, men. Jeg måtte bare få det ut.
Hadde en dårlig opplevelse her om dagen. Hadde glemt å ta kvelds medisinene mine (jeg tar alle på kvelden, og kun èn pille om morgenen), jeg tok heller ikke den på morgenen, og det gikk i ett på jobb, det var først da jeg kom hjem at hodepinen plutselig kom, og etterhvert begynte jeg å kaldsvette, skjelve, og bli uvel. Har merket hodepine og det å bli uvel når jeg har glemt de før, men ikke kaldsvetting og skjelving, så jeg tenkte med en gang at 'nå tar jeg kvelds medisinene mine, uansett hvor tidlig det er på kvelden'. Og gjett hva? Det hjalp når medisinene fikk virke en stund. Jeg fikk slappet av, jeg sluttet å skjelve, var ikke lenger uvel, og både hodepinen og kaldsvettingen gikk bort. Rett og slett abstinenser, og jeg kjenner at det egentlig er litt skummelt. Er jeg virkelig så avhengig av disse pillene?
Jeg la meg tidlig den kvelden, og sovnet ganske så fort. Sov nesten 12 timer. Dagen etter fikk jeg hjemmebesøk, og vi handlet og pantet flasker, etter hun hadde dratt kl 13.00 lå jeg på sofaen å sov resten av dagen, av og på. Jeg var så sliten av forrige dagen, plus at jeg hadde tatt zombie medisinen min den morgenen.
Jeg blir egentlig litt skremt av at det går an å være så "avhengig" av medisiner. For det er jo det jeg er. Grøss.
lørdag 26. april 2014
Frustrert og lettet på samme tid!
Jeg er egentlig litt forbannet, samtidig lettet, fordi jeg skulle egentlig hatt samtale med behandleren min idag, men så fikk jeg en telefon tidlig på mårran, om at hun var blitt syk, og skulle heller ringe meg til uka når hun var tilbake igjen. Jeg er forbannet, fordi jeg lurer på hvordan det går med utredninga, hvor og når det skal foregå, mens jeg er lettet, fordi jeg egentlig ikke ville møte opp idag, pga jeg har hatt noen dårlige dager hvor jeg bare har hatt lyst til å være for meg selv, under dyna. Så sånn er det.
Jeg har "glemt" å ta morgendosen min i en del dager nå, og jeg tenkte jeg skulle prøve å ta den idag. Det skulle jeg IKKE ha gjort, for å si det sånn. Har ikke vært så trøtt og sliten på lenge. Jeg ble veldig inneslutta og trøtt av den idag, og det passet sykt dårlig da jeg skulle på besøk. Men men, jeg prøvde å sluke i meg litt kaffe, for å våkne litt, det hjalp til en viss grad, men ikke nok.
Jeg setter veldig pris på dere som har kommentert innleggene mine, det gjør at jeg får litt mer lyst til å blogge videre. Hvis ingen hadde kommentert i det hele tatt, så blir man litt sånn "hvorfor skal jeg gidde..?", jeg mener, jeg er ikke ute etter oppmerksomhet eller noe, da hadde jeg jo blogget med navn, jeg vil bare at dere skal lese, kanskje kjenne dere igjen i ting, og vite at dere ikke er alene med å slite psykisk.
Jeg kunne gjerne ønske meg flere lesere, men får jo ikke postet bloggen min i noen blogge-grupper på facebook, for der står jo det fulle navnet mitt. Selvom en del av meg vil at de nærmeste venninnene mine skal vite at dette er bloggen min, tør jeg ikke skrive at det er min i noen grupper på facebook, fordi det er ikke alle som skal vite at det er min blogg. Hvis dere skjønner. Jeg er veldig åpen når det gjelder det at jeg sliter, men det er kun over nett. Når det er face to face, så blir jeg litt mer inneslutta og litt irritert når noen kommenterer eller snakker om at jeg er psyk, og hvis jeg har en bra dag så skjønner jeg ikke at folk i det hele tatt kan kalle meg psyk, for det feiler meg jo ingenting..? Selvom jeg vet innerst inne at jeg faktisk er psyk. Jeg syns det er greit at jeg selv sier jeg sliter psykisk, men når andre sier det, blir jeg irritert og sur. Sånn fungerer det, merkelig - i know! Men det er meg :-)
Jeg har "glemt" å ta morgendosen min i en del dager nå, og jeg tenkte jeg skulle prøve å ta den idag. Det skulle jeg IKKE ha gjort, for å si det sånn. Har ikke vært så trøtt og sliten på lenge. Jeg ble veldig inneslutta og trøtt av den idag, og det passet sykt dårlig da jeg skulle på besøk. Men men, jeg prøvde å sluke i meg litt kaffe, for å våkne litt, det hjalp til en viss grad, men ikke nok.
Jeg setter veldig pris på dere som har kommentert innleggene mine, det gjør at jeg får litt mer lyst til å blogge videre. Hvis ingen hadde kommentert i det hele tatt, så blir man litt sånn "hvorfor skal jeg gidde..?", jeg mener, jeg er ikke ute etter oppmerksomhet eller noe, da hadde jeg jo blogget med navn, jeg vil bare at dere skal lese, kanskje kjenne dere igjen i ting, og vite at dere ikke er alene med å slite psykisk.
Jeg kunne gjerne ønske meg flere lesere, men får jo ikke postet bloggen min i noen blogge-grupper på facebook, for der står jo det fulle navnet mitt. Selvom en del av meg vil at de nærmeste venninnene mine skal vite at dette er bloggen min, tør jeg ikke skrive at det er min i noen grupper på facebook, fordi det er ikke alle som skal vite at det er min blogg. Hvis dere skjønner. Jeg er veldig åpen når det gjelder det at jeg sliter, men det er kun over nett. Når det er face to face, så blir jeg litt mer inneslutta og litt irritert når noen kommenterer eller snakker om at jeg er psyk, og hvis jeg har en bra dag så skjønner jeg ikke at folk i det hele tatt kan kalle meg psyk, for det feiler meg jo ingenting..? Selvom jeg vet innerst inne at jeg faktisk er psyk. Jeg syns det er greit at jeg selv sier jeg sliter psykisk, men når andre sier det, blir jeg irritert og sur. Sånn fungerer det, merkelig - i know! Men det er meg :-)
onsdag 23. april 2014
Utredning og medisiner.
Nå er det en stund siden sist jeg skrev, og jeg har egentlig ingen unnskyldning.
Påsken er over, og hverdagen har begynt igjen for fullt.
Jeg venter fortsatt på å få høre om utredningen jeg skal få. og blir bare mer og mer klar for å ta den. Jeg gleder meg nesten, for å se om jeg har rett, og hvis jeg har rett, gleder jeg meg til å trykke det laaangt opp i ansiktet på behandleren min.
Når det gjelder medisiner, så trappet jeg jo opp Quetiapinen for en liten stund tilbake, og for å si det sånn, jeg har rett og slett ikke lyst til å ta den mer. Jeg føler meg som en zombie når jeg står opp om mårran pga kveldsdosa fortsatt henger i, og når jeg attpåtil må ta den pilla om mårran, blir jeg jo enda mer zombie, noe som gjør at jeg ikke får lyst til å ta den i det hele tatt.
Egentlig har jeg bare lyst til å kutte ut nesten alle medisinene mine, fordi de gjør meg bare flat. Jeg snakker nesten ikke, jeg svarer kort fordi jeg finner ikke noe å snakke om, og jeg merker kjempe stor forskjell fra når jeg har tatt de, og når jeg ikke har tatt de. Når jeg ikke har tatt de, så er jeg mer sprudlende, og prater hull i huet på folk, og det er jo den jeg er. Men når de skal medisinere bort den virkelige meg, så blir jeg litt irritert. Nok en grunn til at jeg GLEDER meg til utredning, for da kanskje jeg kan begynne på nye medisiner, eller, klare meg UTEN! Akkurat det å klare seg uten har jeg litt liten tro på, fordi lamictalen fungerer så bra for meg, jeg har ikke de svære toppene, og jeg havner ikke helt på bunnen, jeg er mer sånn...normal? Nei jeg vet ikke.
Legg igjen linken din da vel, hvis du er innom å titter?
Selvom jeg ser jo at ingen egentlig er innom, men det er jo lov å håpe! ;-)
Påsken er over, og hverdagen har begynt igjen for fullt.
Jeg venter fortsatt på å få høre om utredningen jeg skal få. og blir bare mer og mer klar for å ta den. Jeg gleder meg nesten, for å se om jeg har rett, og hvis jeg har rett, gleder jeg meg til å trykke det laaangt opp i ansiktet på behandleren min.
Når det gjelder medisiner, så trappet jeg jo opp Quetiapinen for en liten stund tilbake, og for å si det sånn, jeg har rett og slett ikke lyst til å ta den mer. Jeg føler meg som en zombie når jeg står opp om mårran pga kveldsdosa fortsatt henger i, og når jeg attpåtil må ta den pilla om mårran, blir jeg jo enda mer zombie, noe som gjør at jeg ikke får lyst til å ta den i det hele tatt.
Egentlig har jeg bare lyst til å kutte ut nesten alle medisinene mine, fordi de gjør meg bare flat. Jeg snakker nesten ikke, jeg svarer kort fordi jeg finner ikke noe å snakke om, og jeg merker kjempe stor forskjell fra når jeg har tatt de, og når jeg ikke har tatt de. Når jeg ikke har tatt de, så er jeg mer sprudlende, og prater hull i huet på folk, og det er jo den jeg er. Men når de skal medisinere bort den virkelige meg, så blir jeg litt irritert. Nok en grunn til at jeg GLEDER meg til utredning, for da kanskje jeg kan begynne på nye medisiner, eller, klare meg UTEN! Akkurat det å klare seg uten har jeg litt liten tro på, fordi lamictalen fungerer så bra for meg, jeg har ikke de svære toppene, og jeg havner ikke helt på bunnen, jeg er mer sånn...normal? Nei jeg vet ikke.
Legg igjen linken din da vel, hvis du er innom å titter?
Selvom jeg ser jo at ingen egentlig er innom, men det er jo lov å håpe! ;-)
fredag 11. april 2014
Medisiner og utredning!
Jeg kjenner jeg blir mer og mer klar for en utredning nå. Jeg er så lei av å ha det sånn jeg har det nå, at jeg gleder meg, rett og slett, til å ta den utredningen, for å bli ferdig, så de også kanskje kan endre på medisinene mine, så jeg får en bedre hverdag.
Per dags dato går jeg på alt for mange medisiner føler jeg.
-Quetiapin/Seroquel
-Lamictal
-Abilify
-Zolpidem/Stillnoct
Og selvfølgelig allergimedisin, og p-piller.
Alt dette bruker jeg hver eneste dag, og jeg skulle heller ønske meg èn tablett som kunne gjøre meg "normal". Har prøvd ritalin uten å få det på resept, og jeg syns det fungerer så utrolig bra. Jeg blir ikke speedet eller "høy", jeg blir bare ... meg selv. Slik jeg var før jeg begynte på denne medisin-cocktailen.
Jeg vil så gjerne være den jenta jeg var før. Før de begynte å proppe i meg medisiner.
Da kunne jeg prate, være hyper - men også rolig, rydde og vaske uten problemer, og sånne ting da. Normale ting som alle gjør. Nå så sier jeg sjelden et kvekk, og jeg er mest rolig og dempet, men kan også klikke som en gal, jeg klarer ikke å rydde eller vaske når jeg er alene, eller gå på butikken alene. ALT dette klarer jeg fint når jeg har tatt ritalin. ALT dette klarte jeg før når jeg ikke gikk på medisiner.
Jeg sier ikke at medisinene ikke har hjulpet meg. Men jeg sier det at de har gjort meg veldig flat.
Klarer ikke føle, sette ord på følelsene, eller beskrive hvordan jeg har det.
Det er lenge vært tenkt på om jeg kanskje har ADHD, noe jeg nesten håper, siden ritalinen gjør meg til MEG SELV!
Medisinene har i stor grad påvirket meg, ja, de har gjort meg mer stabil, og jeg hører ikke lenger stemmer, ser ikke ting som ikke er der, men jeg kan fortsatt lukte forskjellige ting som ikke er der, jeg har fortsatt noia, er paranoid og tror folk er ute etter å ta meg. De hadde fått orden på humørsvingningene, men nå føler jeg det er tilbake. Back to scratch.
Jaja, får håpe det kommer noe ut av utredningen, så jeg får orden på livet mitt.
Per dags dato går jeg på alt for mange medisiner føler jeg.
-Quetiapin/Seroquel
-Lamictal
-Abilify
-Zolpidem/Stillnoct
Og selvfølgelig allergimedisin, og p-piller.
Alt dette bruker jeg hver eneste dag, og jeg skulle heller ønske meg èn tablett som kunne gjøre meg "normal". Har prøvd ritalin uten å få det på resept, og jeg syns det fungerer så utrolig bra. Jeg blir ikke speedet eller "høy", jeg blir bare ... meg selv. Slik jeg var før jeg begynte på denne medisin-cocktailen.
Jeg vil så gjerne være den jenta jeg var før. Før de begynte å proppe i meg medisiner.
Da kunne jeg prate, være hyper - men også rolig, rydde og vaske uten problemer, og sånne ting da. Normale ting som alle gjør. Nå så sier jeg sjelden et kvekk, og jeg er mest rolig og dempet, men kan også klikke som en gal, jeg klarer ikke å rydde eller vaske når jeg er alene, eller gå på butikken alene. ALT dette klarer jeg fint når jeg har tatt ritalin. ALT dette klarte jeg før når jeg ikke gikk på medisiner.
Jeg sier ikke at medisinene ikke har hjulpet meg. Men jeg sier det at de har gjort meg veldig flat.
Klarer ikke føle, sette ord på følelsene, eller beskrive hvordan jeg har det.
Det er lenge vært tenkt på om jeg kanskje har ADHD, noe jeg nesten håper, siden ritalinen gjør meg til MEG SELV!
Medisinene har i stor grad påvirket meg, ja, de har gjort meg mer stabil, og jeg hører ikke lenger stemmer, ser ikke ting som ikke er der, men jeg kan fortsatt lukte forskjellige ting som ikke er der, jeg har fortsatt noia, er paranoid og tror folk er ute etter å ta meg. De hadde fått orden på humørsvingningene, men nå føler jeg det er tilbake. Back to scratch.
Jaja, får håpe det kommer noe ut av utredningen, så jeg får orden på livet mitt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)