Jeg er egentlig litt forbannet, samtidig lettet, fordi jeg skulle egentlig hatt samtale med behandleren min idag, men så fikk jeg en telefon tidlig på mårran, om at hun var blitt syk, og skulle heller ringe meg til uka når hun var tilbake igjen. Jeg er forbannet, fordi jeg lurer på hvordan det går med utredninga, hvor og når det skal foregå, mens jeg er lettet, fordi jeg egentlig ikke ville møte opp idag, pga jeg har hatt noen dårlige dager hvor jeg bare har hatt lyst til å være for meg selv, under dyna. Så sånn er det.
Jeg har "glemt" å ta morgendosen min i en del dager nå, og jeg tenkte jeg skulle prøve å ta den idag. Det skulle jeg IKKE ha gjort, for å si det sånn. Har ikke vært så trøtt og sliten på lenge. Jeg ble veldig inneslutta og trøtt av den idag, og det passet sykt dårlig da jeg skulle på besøk. Men men, jeg prøvde å sluke i meg litt kaffe, for å våkne litt, det hjalp til en viss grad, men ikke nok.
Jeg setter veldig pris på dere som har kommentert innleggene mine, det gjør at jeg får litt mer lyst til å blogge videre. Hvis ingen hadde kommentert i det hele tatt, så blir man litt sånn "hvorfor skal jeg gidde..?", jeg mener, jeg er ikke ute etter oppmerksomhet eller noe, da hadde jeg jo blogget med navn, jeg vil bare at dere skal lese, kanskje kjenne dere igjen i ting, og vite at dere ikke er alene med å slite psykisk.
Jeg kunne gjerne ønske meg flere lesere, men får jo ikke postet bloggen min i noen blogge-grupper på facebook, for der står jo det fulle navnet mitt. Selvom en del av meg vil at de nærmeste venninnene mine skal vite at dette er bloggen min, tør jeg ikke skrive at det er min i noen grupper på facebook, fordi det er ikke alle som skal vite at det er min blogg. Hvis dere skjønner. Jeg er veldig åpen når det gjelder det at jeg sliter, men det er kun over nett. Når det er face to face, så blir jeg litt mer inneslutta og litt irritert når noen kommenterer eller snakker om at jeg er psyk, og hvis jeg har en bra dag så skjønner jeg ikke at folk i det hele tatt kan kalle meg psyk, for det feiler meg jo ingenting..? Selvom jeg vet innerst inne at jeg faktisk er psyk. Jeg syns det er greit at jeg selv sier jeg sliter psykisk, men når andre sier det, blir jeg irritert og sur. Sånn fungerer det, merkelig - i know! Men det er meg :-)
Kjenner meg igjen det å være litt anonym, men samtidig ikke. Jeg skriver jo ganske åpent på bloggen min,men jeg skriver samtidig litt anonymt. Trur det kan være litt bra for oss som sliter også, ikke være fullstendig åpen hele tida.
SvarSlettØnsker deg en god natt som mulig:) Klem
Du sier noe der! :)
SlettSelv jobber jeg i en jobb hvor det er uaktuelt at folkene jeg jobber med vet at jeg f.eks er/har vært en selvskader. Tabu tabu tabu - i know. Men jeg klarer ikke å være åpen om det, så skjuler det heller. Hun ene jeg jobber med vet at jeg sliter psykisk, og jeg vet jo ikke hva de snakker med hverandre om seg i mellom, men jeg kan tenke meg at resten av hurven også vet at jeg sliter. Men det er liksom OK, for det å slite psykisk er et stoooort område. Eller. Det finnes så mange merkelapper under psykisk helse, å det gjør det på en måte litt lettere. Har snakket med hun ene om at jeg sliter med angst og depresjon, men ikke noe mer enn det. Jeg følte bare det ble riktig å fortelle det, da hun også sa hun hadde slitt med det. Jej, et langt bablete innlegg. hehe ;)
Tusen takk! :) klem tilbake