Gjennomgang av ny diagnose.

Etter jeg fikk Truxal har jeg sovet så utrolig mye bedre! Jeg kan ikke få sagt nok hvor godt den hjelper meg. Føler meg ikke like urolig, og har ikke like mye angst som før jeg startet på de. Jeg tar de ikke hver dag, men når jeg kjenner at natten kommer til å bli lang, tar jeg to stk. Og legen syns det var kjempe bra at jeg ser selv når jeg trenger å ta de.

Ellers har jeg hatt møte med psykologen. Ja, det var jo igår.
Han skulle snakke om dette med at de hadde gjennomgått journalen min. Jeg har jo nylig (når jeg sist var innlagt) fått en diagnose - PTSD, og det er jo greit. Og det var det han ville ta opp med meg. Altså, jeg visste jo at jeg hadde fått den diagnosen, det fikk jeg jo vite etter utredninga på avdelinga når jeg var innlagt.

Også tok han opp den andre diagnosen min, som jeg er VELDIG misfornøyd med å ha, og snakket bare bullshit rundt det. Jeg prøvde å si at diagnosen ikke passet meg lenger, at symptomene ikke var der mer, og at det er lenge siden de tok den utredninga, og prøvde liksom å få snudd det forvridde synet han har på dette. Men neida, så enkelt var det nok ikke! Han skulle gjennomgå symptomlista flere ganger, selvom jeg sa jeg ga faen i det, og det var flere som ikke passet, enn de som faktisk passet. Hah! Jeg fortalte også, for ENDTE gang at jeg ville ha ny utredning, og da spurte han "hva er det som er så galt med å ha den diagnosen da?", og da ble jeg forbanna, jeg svarte da at "hadde du likt å ha en sånn alvorlig diagnose hengende over deg?!?!", og da fikk jeg ikke noe klart svar. Han fortalte riktignok at hvis jeg skulle få ny utredning måtte de snakke med en lege, fordi jeg må slutte på alle medisinene før utredninga kan starte, og da må jeg visst være innlagt også, fordi nedturen kan være stor. Ikke at jeg tror jeg kommer til å merke store forskjellen, men. Også sa han også at jeg skulle TENKE nøye igjennom dette. HALLO? Det er ET ÅR SIDEN jeg først sa jeg ville ha ny utredning. Hva mer er det å tenke igjennom?? Så jeg sendte en sinna melding til telefonen til min herlige psyk.sykepleier med en gang jeg var ferdig med timen med psykologen, og hun ringte meg idag for å høre hva som hadde skjedd. Hun hadde ikke fått snakket med psykologen, men hun skulle gjøre det for å høre hva han hadde å si. Hun hadde kun fått lest sammendraget av samtalen, fordi det legger de jo inn i journalen min.

Akk, så frustrert jeg er.
Han psykologen har jeg aldri likt, og kommer heller aldri til å gjøre det. Usj!

Jeg er så lei av å ikke bli hørt.
Og jeg SKAL ha en ny utredning. Greia er at det passer bare så jævlig dårlig akkurat nå, med medisinslutt og innleggelse, bah, jeg er jo så og si i jobb, eller, via NAV, men jeg holder på med et opplegg, som vil være dumt å plutselig kutte ut. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Og opplegget varer helt til juni 2015.
Skal tenke litt på saken, hmmmm.

Nå er det natta! Sov godt folks!:)

Utredning...?

Ja ja.
Dårlige nyheter fra min side, da.

Utredningen, som jeg trodde jeg skulle få, det blir sannsynligvis ikke noe av alikevel. Jeg hadde visst misforstått. Ikke at jeg skjønner hvordan dette kunne blitt misforstått, men.
Det de skal gjøre er at de går igjennom hele journalen min, og da mener jeg HELE, for å lese igjennom hva andre har skrevet opp igjennom årene, evt spørre meg noen spørsmål, osv. Husker ikke helt hva det skulle brukes til, for sånn som jeg forstod det nå, skal jeg bare ha de diagnosene jeg har fra før av. Det er visst to psykologer og en lege(?) som skal gå igjennom dette, og diskutere seg i mellom.

Fakk ass, jeg håpa virkelig jeg skulle bli kvitt den dustete diagnosen jeg har nå, og få en som passer litt bedre. Føler ikke at jeg passer inn i den diagnosen lenger. Jeg blir gaaaal. Altså, en del av diagnosen passer meg, den bipolare delen, men psykose delen passer ikke lenger. Akk, sukk og stønn. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli hørt. Jeg mener...jeg har sagt lenge at denne diagnosen ikke stemmer mer, men jeg får slengt tilbake i fleisen at den stemmer.

Jeg er blitt vant med at ingen hører på meg, derfor har jeg sluttet for lenge siden å si hva jeg vil, mener og tror. Jeg blir bare tråkka på, ikke hørt på, noe som gjør at jeg føler meg liten og hjelpesløs. Eller noe. Jeg vet ikke.

Skulle bare ønske de kunne ta meg på alvor.
Det er trossalt JEG, og kun jeg, som vet hvordan det er inni hodet mitt. Eller har jeg misforstått? Det virker jo sånn, i og med at jeg aldri blir hørt.

Propper i meg medisiner gjør de også.
Skulle tro de tror at medisiner kurerer alt, men man må jo ha de rette diagnosene og riktig behandlingsopplegg også. Eller tar jeg feil der også?
Altså, jeg kommer til å fly ut og inn av psykiatrisk avdeling jeg, og det KUN pga jeg er feilmedisinert, og har feil diagnoser, det vil si at jeg ikke får den rette behandlingen.

Jeg er så lei :(

Jeg hadde det så vondt med meg selv.

Allerede da jeg gikk på barneskolen, tja, sånn ca 6-7 klasse skjønte noen av lærerne at ting ikke var helt som de skulle. Selvom det var passe sein på barneskolen, er jeg glad for at noen tok tak i dette. Særlig en lærer jeg er veldig glad for at så den virkelige meg, at jeg faktisk sleit, at jeg ikke var lat, ikke gadd og alt det som alle de andre lærerne trodde. Han tok tak i det, og hjalp til med å henvise meg til BUPA, eller noe, hvor jeg skulle svare på mange spørreskjemaer. Det som kom ut av disse spørreskjemaene var at jeg i en tidlig alder så både skygger, og hørte stemmer. Det ble forsåvidt ikke gjort så mye med det på dette tidspunktet.

Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble ting bare enda verre. Jeg var opprørsk og direkte slem med lærerne.

Der også ville de henvise meg videre til Psykiatrisk ungdoms team, eller hva det kaltes. Jeg var så opprørsk og crazy rett og slett, at jeg takket pent nei til dette tilbudet. Ble omtrent tvunget til å takke ja til tilbudet, men jeg så virkelig ikke vitsen. Kranglet veldig mye, og fikk til slutt viljen min. På ungdomsskolen syns lærerne også at jeg var lat, de trodde jeg ikke gadd å følge med, når grunnen egentlig var at jeg ikke klarte å konsentrere meg. 

Da jeg var 12 år begynte jeg også å skade meg selv. Jeg hadde det så vondt med meg selv, ingen forstod meg, og jeg gjorde alt for å få negativ oppmerksomhet. Hjemme var det et helvete. Jeg som slet psykisk, og en hysterisk mor som ikke visste hva hun skulle gjøre med meg. Det var mange høylytte krangler, dører som ble slengt igjen, sko og ting som ble kastet rundt, og slag. Jeg vil tro det var ganske så vanskelig for begge.

På ett eller annet tidspunkt ble jeg igjen henvist til BUPA, hvor jeg fikk en litt tafatt psykolog. Jeg slet mye med søvnen, og hun skrev ut både melatonin, tolvon og vallergan, ingen av de fungerte. Men jeg tror jeg rett og slett var for ung til at det skulle virke? Går det an? Jeg mener, jeg gikk jo bare på ungdomsskolen. Fikk nok en gang en utredning for konsentrasjonsvansker og "enkle" oppgaver å løse. De var ikke mye enkle, syns jeg. Rett og slett kjempe vanskelig.
Det som skjedde da, var at psykologen sa hun ikke hadde kompetanse til å utrede meg videre, og jeg ble henvist til Nevro psykiatrisk team, hvor de virkelig går inn for å finne ut hva som er galt. Jeg kom dit, tok mange tester både på ark, muntlig og på data, mens mamma og pappa svarte på skjemaer og spørsmål hver for seg i et annet rom. Det som kom ut av denne testen, var at jeg mest sannsynlig hadde en ADHD diagnose, og at dette burde gå videre til ADHD poliklinikken, slik at jeg fikk ordentlig hjelp.

Nå husker jeg ikke akkurat hva som skjedde når, men jeg husker at det ikke ble gjort noe videre med dette.
Fra slutten av ungdomsskolen, og til slutten av videregående, hadde jeg samtaler med helsesøstre, psykiatrisk ungdomsteam (de fikk meg endelig til å takke ja til hjelp der), og mange fler, jeg husker rett og slett ikke, fordi det er så lenge siden, og så mye å holde styr på.

Da jeg i 2008 ble 18 år, måtte jeg ut fra BUPA, og over til DPS. Jeg husker dette var kjempe skummelt. Skummelt at jeg måtte over i voksenpsykiatrien. Jeg gruet meg kjempe masse til første avtale, som jeg hadde fått med to damer, en psykolog og en psykiatrisk sykepleier. De skulle liksom være et "team" rundt meg da. Gikk ikke lange tider i samtaler der før de mente at jeg måtte innlegges for første gang. Jeg var så langt nede at jeg bare ville legge meg ned å dø. Jeg hørte stemmer, hallusinerte, og skadet meg selv alvorlig.

Jeg husker første gang jeg skulle innlegges, det var så utrolig skummelt, og jeg gruet meg mer enn jeg noen sinne hadde gruet meg til noe annet. Men da jeg kom dit møtte jeg så mange utrolig snille og koselige mennesker, og jeg ble fort kjent med noen av pasientene der. Så det var absolutt ingen dårlig opplevelse.

Denne innleggelsen skjedde rett før jul husker jeg. Og da jeg var skrevet ut var egentlig ting litt bedre. Men så gikk det noen måneder, hvor jeg begynte å få det jævlig igjen. Det ble søkt om plass på en psykosepost hvor man blir utredet.

- Fortsettelse følger.
Tenker det at dette ble et litt langt innlegg, derfor deler jeg det heller opp.
Takk for at du leser. <3

En liten smakebit av livet mitt.

Dere som såvidt tittet innom den forrige bloggen min, vet at jeg interesserer meg for psykisk helse, og vet også derfor at jeg sliter selv.
Jeg har lenge vært en kasteball i systemet, inn og ut av psykiatriske avdelinger - både åpne og lukkede, mange MANGE utredninger, samtaler og alt mulig. De trodde de hadde funnet ut diagnosen min, medisinerte meg for det, men jeg følte det var noe som ikke stemte. Jeg går fortsatt på disse medisinene de satte meg på den gangen, plus noen fler.

Jeg hadde det så jævlig.
Humøret kunne svinge så forferdelig mye, at jeg i det ene sekundet satt og var kjempe glad, smilte og ordentlig lo, mens i det andre sekundet, kunne jeg være så deprimert og langt nede, at jeg bare ville dø. Og sånn vekslet det MANGE ganger i løpet av dagen. Slitsomt? Ja, det var det.
Ingenting hjalp, følte jeg. Og til slutt ble jeg nok en gang, innlagt, fordi jeg var suicidal. Jeg møtte en lege, som var utrolig ålreit, og jeg fortalte han om humørsvingningene mine, og JEG foreslo at han skulle sette meg på stemningstabiliserende medisiner. Noe han gikk med på. Aldri i verden, tenkte jeg - hvorfor skulle han høre på meg? Er det kun fordi han er lett å "manipulere" slik at jeg kan få de medisinene jeg vil ha..? Jeg tenkte det, men jeg gjorde ikke noe ut av det.

Jeg begynte da på lamictal, for dere som kan litt om medisiner.
Og jeg må si det at jeg syns den har hjulpet meg utrolig mye. Jeg er ikke like manisk og impulsiv, og humøret er mer jevnt enn det det var på denne tiden. Altså, jeg skal ikke skryte på meg at all impulsivitet er borte, for det er det ikke, og jeg tror egentlig det er bare godt. For alle trenger å være litt impulsive.

Nå har jeg levd med utredninger, skjemaer, innleggelser, psykologer, psykiatriske sykepleiere, ja, you name it, helt siden 2008. Jeg har selvfølgelig vært innom BUPA da jeg var under 18, men jeg kan ikke akkurat si jeg fikk no ordentlig hjelp før året 2008 kom, året da jeg fylte 18.

Nå, året 2014 er kommet, og jeg skal ta nok en utredning. Jeg kjenner egentlig at jeg gleder meg mest, men jeg gruer meg også, fordi jeg må ha samtaler sammen med en psykolog jeg mest sannsynlig ikke kjenner, og ta utredningen med han/hun. Men jeg gleder meg aller mest, og det er kun fordi jeg har følt den diagnosen jeg har nå, har vært feil. Om den var  riktig da jeg tok utredninga, det er èn ting, men om den stemmer nå, det er en annen ting. Jeg mener.. Mye har forandret seg siden jeg tok denne store utredninga, som liksom skulle hjelpe meg. Hjelpe meg..? Altså, den har jo ikke hjelpa meg, men den skulle jo på en måte hjelpe meg å finne ut "hvem jeg er", hvis dere skjønner.

Jeg har allerede tatt èn utredning, og den viste at jeg tydelig har PTSD.
Grøss, egentlig liker jeg ikke den diagnosen, fordi jeg liker ikke å tenke på at det som skjedde da jeg var barn, har noe med den jeg er i dag å gjøre. Men men.

Dette ble et langt innlegg. Håper virkelig noen der ute leser, eller vil legge igjen en kommentar.
Jeg trenger virkelig litt støtte. Og siden jeg ikke kan blogge med navn, så håper jeg fortsatt at noen der ute vil lære meg å kjenne, selv om du ikke vet navnet mitt.