En liten smakebit av livet mitt.

Dere som såvidt tittet innom den forrige bloggen min, vet at jeg interesserer meg for psykisk helse, og vet også derfor at jeg sliter selv.
Jeg har lenge vært en kasteball i systemet, inn og ut av psykiatriske avdelinger - både åpne og lukkede, mange MANGE utredninger, samtaler og alt mulig. De trodde de hadde funnet ut diagnosen min, medisinerte meg for det, men jeg følte det var noe som ikke stemte. Jeg går fortsatt på disse medisinene de satte meg på den gangen, plus noen fler.

Jeg hadde det så jævlig.
Humøret kunne svinge så forferdelig mye, at jeg i det ene sekundet satt og var kjempe glad, smilte og ordentlig lo, mens i det andre sekundet, kunne jeg være så deprimert og langt nede, at jeg bare ville dø. Og sånn vekslet det MANGE ganger i løpet av dagen. Slitsomt? Ja, det var det.
Ingenting hjalp, følte jeg. Og til slutt ble jeg nok en gang, innlagt, fordi jeg var suicidal. Jeg møtte en lege, som var utrolig ålreit, og jeg fortalte han om humørsvingningene mine, og JEG foreslo at han skulle sette meg på stemningstabiliserende medisiner. Noe han gikk med på. Aldri i verden, tenkte jeg - hvorfor skulle han høre på meg? Er det kun fordi han er lett å "manipulere" slik at jeg kan få de medisinene jeg vil ha..? Jeg tenkte det, men jeg gjorde ikke noe ut av det.

Jeg begynte da på lamictal, for dere som kan litt om medisiner.
Og jeg må si det at jeg syns den har hjulpet meg utrolig mye. Jeg er ikke like manisk og impulsiv, og humøret er mer jevnt enn det det var på denne tiden. Altså, jeg skal ikke skryte på meg at all impulsivitet er borte, for det er det ikke, og jeg tror egentlig det er bare godt. For alle trenger å være litt impulsive.

Nå har jeg levd med utredninger, skjemaer, innleggelser, psykologer, psykiatriske sykepleiere, ja, you name it, helt siden 2008. Jeg har selvfølgelig vært innom BUPA da jeg var under 18, men jeg kan ikke akkurat si jeg fikk no ordentlig hjelp før året 2008 kom, året da jeg fylte 18.

Nå, året 2014 er kommet, og jeg skal ta nok en utredning. Jeg kjenner egentlig at jeg gleder meg mest, men jeg gruer meg også, fordi jeg må ha samtaler sammen med en psykolog jeg mest sannsynlig ikke kjenner, og ta utredningen med han/hun. Men jeg gleder meg aller mest, og det er kun fordi jeg har følt den diagnosen jeg har nå, har vært feil. Om den var  riktig da jeg tok utredninga, det er èn ting, men om den stemmer nå, det er en annen ting. Jeg mener.. Mye har forandret seg siden jeg tok denne store utredninga, som liksom skulle hjelpe meg. Hjelpe meg..? Altså, den har jo ikke hjelpa meg, men den skulle jo på en måte hjelpe meg å finne ut "hvem jeg er", hvis dere skjønner.

Jeg har allerede tatt èn utredning, og den viste at jeg tydelig har PTSD.
Grøss, egentlig liker jeg ikke den diagnosen, fordi jeg liker ikke å tenke på at det som skjedde da jeg var barn, har noe med den jeg er i dag å gjøre. Men men.

Dette ble et langt innlegg. Håper virkelig noen der ute leser, eller vil legge igjen en kommentar.
Jeg trenger virkelig litt støtte. Og siden jeg ikke kan blogge med navn, så håper jeg fortsatt at noen der ute vil lære meg å kjenne, selv om du ikke vet navnet mitt.