Yeah, da var det nok en ny måned. September. Høstmåned.
Jeg har tatt meg litt fri fra jobb og behandling, og prøver å bare slappe av og kose meg. Hvile.
Høsten er egentlig en av de årstidene hvor jeg er mest deprimert, på grunn av at det blir raskt mørkt ute, og alt blir bare grått. Selvom bladene på trærne blir i fine høstfarger, er det fortsatt kjempe deprimerende å kaldt ute. Noen fler som har det slik?
Ble så forbanna av siste møte med psykologen at jeg var helt utslitt. Han pratet på inn og ut-pust, noe jeg ikke takler. Må ha litt pauser i det man snakker om for at jeg skal få det med meg. Noe han ikke skjønner. Ikke nok med det, så skal ofte psykologer vri og vrenge på alt. Noe som også gjør meg forbanna. Og når jeg først er i gang, så er det disse standard spørsmålene "hva føler du om det?", "hva tenker du om det?"... GRRR! Jaja, skal slutte å irritere meg over sånne ting.. Eller..
Er veldig trøtt om dagen, og sover mye, og det er ikke pga truxalen. Tror jeg bare rett og slett er sliten. Og det er jo lov. Så da passet det ypperlig med litt fri nå. :)
Tja, tenkte jeg bare skulle titte innom for å skrive at "i'm still alive"..
Hvordan går det med dere? Jeg ser det er en del besøkende, men det er få som faktisk tar seg tid til å legge igjen en liten kommentar. Og det syns jeg er litt ekkelt å vite at folk er innom og leser, uten å gi fra seg en lyd. Hva er årsaken? Noen som kan gi meg en grunn? Haha.
Mulig jeg er litt rar, men. ;p
Peace <3
Viser innlegg med etiketten Medisiner. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Medisiner. Vis alle innlegg
mandag 1. september 2014
onsdag 27. august 2014
Gjennomgang av ny diagnose.
Etter jeg fikk Truxal har jeg sovet så utrolig mye bedre! Jeg kan ikke få sagt nok hvor godt den hjelper meg. Føler meg ikke like urolig, og har ikke like mye angst som før jeg startet på de. Jeg tar de ikke hver dag, men når jeg kjenner at natten kommer til å bli lang, tar jeg to stk. Og legen syns det var kjempe bra at jeg ser selv når jeg trenger å ta de.
Ellers har jeg hatt møte med psykologen. Ja, det var jo igår.
Han skulle snakke om dette med at de hadde gjennomgått journalen min. Jeg har jo nylig (når jeg sist var innlagt) fått en diagnose - PTSD, og det er jo greit. Og det var det han ville ta opp med meg. Altså, jeg visste jo at jeg hadde fått den diagnosen, det fikk jeg jo vite etter utredninga på avdelinga når jeg var innlagt.
Også tok han opp den andre diagnosen min, som jeg er VELDIG misfornøyd med å ha, og snakket bare bullshit rundt det. Jeg prøvde å si at diagnosen ikke passet meg lenger, at symptomene ikke var der mer, og at det er lenge siden de tok den utredninga, og prøvde liksom å få snudd det forvridde synet han har på dette. Men neida, så enkelt var det nok ikke! Han skulle gjennomgå symptomlista flere ganger, selvom jeg sa jeg ga faen i det, og det var flere som ikke passet, enn de som faktisk passet. Hah! Jeg fortalte også, for ENDTE gang at jeg ville ha ny utredning, og da spurte han "hva er det som er så galt med å ha den diagnosen da?", og da ble jeg forbanna, jeg svarte da at "hadde du likt å ha en sånn alvorlig diagnose hengende over deg?!?!", og da fikk jeg ikke noe klart svar. Han fortalte riktignok at hvis jeg skulle få ny utredning måtte de snakke med en lege, fordi jeg må slutte på alle medisinene før utredninga kan starte, og da må jeg visst være innlagt også, fordi nedturen kan være stor. Ikke at jeg tror jeg kommer til å merke store forskjellen, men. Også sa han også at jeg skulle TENKE nøye igjennom dette. HALLO? Det er ET ÅR SIDEN jeg først sa jeg ville ha ny utredning. Hva mer er det å tenke igjennom?? Så jeg sendte en sinna melding til telefonen til min herlige psyk.sykepleier med en gang jeg var ferdig med timen med psykologen, og hun ringte meg idag for å høre hva som hadde skjedd. Hun hadde ikke fått snakket med psykologen, men hun skulle gjøre det for å høre hva han hadde å si. Hun hadde kun fått lest sammendraget av samtalen, fordi det legger de jo inn i journalen min.
Akk, så frustrert jeg er.
Han psykologen har jeg aldri likt, og kommer heller aldri til å gjøre det. Usj!
Jeg er så lei av å ikke bli hørt.
Og jeg SKAL ha en ny utredning. Greia er at det passer bare så jævlig dårlig akkurat nå, med medisinslutt og innleggelse, bah, jeg er jo så og si i jobb, eller, via NAV, men jeg holder på med et opplegg, som vil være dumt å plutselig kutte ut. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Og opplegget varer helt til juni 2015.
Skal tenke litt på saken, hmmmm.
Nå er det natta! Sov godt folks!:)
Ellers har jeg hatt møte med psykologen. Ja, det var jo igår.
Han skulle snakke om dette med at de hadde gjennomgått journalen min. Jeg har jo nylig (når jeg sist var innlagt) fått en diagnose - PTSD, og det er jo greit. Og det var det han ville ta opp med meg. Altså, jeg visste jo at jeg hadde fått den diagnosen, det fikk jeg jo vite etter utredninga på avdelinga når jeg var innlagt.
Også tok han opp den andre diagnosen min, som jeg er VELDIG misfornøyd med å ha, og snakket bare bullshit rundt det. Jeg prøvde å si at diagnosen ikke passet meg lenger, at symptomene ikke var der mer, og at det er lenge siden de tok den utredninga, og prøvde liksom å få snudd det forvridde synet han har på dette. Men neida, så enkelt var det nok ikke! Han skulle gjennomgå symptomlista flere ganger, selvom jeg sa jeg ga faen i det, og det var flere som ikke passet, enn de som faktisk passet. Hah! Jeg fortalte også, for ENDTE gang at jeg ville ha ny utredning, og da spurte han "hva er det som er så galt med å ha den diagnosen da?", og da ble jeg forbanna, jeg svarte da at "hadde du likt å ha en sånn alvorlig diagnose hengende over deg?!?!", og da fikk jeg ikke noe klart svar. Han fortalte riktignok at hvis jeg skulle få ny utredning måtte de snakke med en lege, fordi jeg må slutte på alle medisinene før utredninga kan starte, og da må jeg visst være innlagt også, fordi nedturen kan være stor. Ikke at jeg tror jeg kommer til å merke store forskjellen, men. Også sa han også at jeg skulle TENKE nøye igjennom dette. HALLO? Det er ET ÅR SIDEN jeg først sa jeg ville ha ny utredning. Hva mer er det å tenke igjennom?? Så jeg sendte en sinna melding til telefonen til min herlige psyk.sykepleier med en gang jeg var ferdig med timen med psykologen, og hun ringte meg idag for å høre hva som hadde skjedd. Hun hadde ikke fått snakket med psykologen, men hun skulle gjøre det for å høre hva han hadde å si. Hun hadde kun fått lest sammendraget av samtalen, fordi det legger de jo inn i journalen min.
Akk, så frustrert jeg er.
Han psykologen har jeg aldri likt, og kommer heller aldri til å gjøre det. Usj!
Jeg er så lei av å ikke bli hørt.
Og jeg SKAL ha en ny utredning. Greia er at det passer bare så jævlig dårlig akkurat nå, med medisinslutt og innleggelse, bah, jeg er jo så og si i jobb, eller, via NAV, men jeg holder på med et opplegg, som vil være dumt å plutselig kutte ut. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Og opplegget varer helt til juni 2015.
Skal tenke litt på saken, hmmmm.
Nå er det natta! Sov godt folks!:)
mandag 18. august 2014
Medisinering
Nå har jeg sovet dårlig i ca 3 uker, mange netter har jeg ligget våken hele tiden, mens andre dager har det kun vært et par timer jeg har sovet. VELDIG slitsomt, det må jeg få si.
Derfor tok jeg saken i egne hender, og ringte fastlegen. Snakket med behandler først, da hun ringte meg. Jeg ble anbefalt av behandler å prøve vallergan 30mg først, siden det har jeg liggende. Det syns jeg ikke noe om faktisk, og det sa jeg, fordi hvis jeg skal fungere på jobb er jeg nødt til å ha både søvn, og være opplagt om dagen. Det blir jeg IKKE av vallergan, den er en ordentlig dritt pille, som gir så sykt hangover at det ikke skulle vært lov! Greit jeg sovner av den fordi den er søvndyssende, men ikke tale om at jeg tar den når jeg blir såpass zombie dagen etter. Men hun sa at det er verre om jeg ikke sover og går i svime på jobb, enn om jeg tar vallergan og går i svime pga den. Jeg sa jeg gikk med på det til slutt, fordi jeg orket ikke å agrumentere mer.
Og SÅ ringte jeg fastlegen etterhvert, når jeg fikk tenkt litt over saken. (han var jo selvfølgelig ikke på kontoret akkurat da, men han ringte meg opp igjen ganske så snart)
Fordi når jeg var innlagt sist, fikk jeg truxal x3 pga angst og uro, samt stillnoct til natta for å få sove. Og jeg syns truxalen er verdt å gi et forsøk, fordi den er beroligende, og søvndyssende, da slår jeg på en måte to fluer i en smekk. Så jeg fortalte situasjonen, og fortalte hva jeg selv mente og ønsket. Vi snakket litt rundt medisinering, hva jeg hadde prøvd og hva som ikke fungerte. Og vi kom frem til at jeg skal prøve Truxal, jeg fikk en pakke med 15mg, kunne ta opp til 15 x3, så får vi se om dette fungerer. Kjenner jeg gleder meg litt til å prøve, for jeg har litt høye forhåpninger, selvom jeg vet det er dumt. Men men. Håper virkelig det fungerer, så jeg får sovet litt ordentlig. Det trenger jeg!
Idag har jeg gått rundt i koma på jobb, begynte halv 8, og må derfor stå opp kl 6. Kjenner jeg er sein i bevegelsene, og det er egentlig litt ekkelt. Drakk så mye kaffe at jeg fikk halsbrann. Våkna litt etter det, og hadde heldigvis novaluzid (halsbrann tbl) i veska. Herregud jeg høres ut som den pillemisbrukeren, haha! Det finnes en pille for alt, har jeg hørt, og det utnytter jeg! NEIDA, jeg gjør ikke det altså, men nå når jeg ringte fastlegen var jeg virkelig desperat altså, og det sa jeg til han også. Jeg tar sjelden piller hvis jeg har vondt i kropp eller hodet, så det å velge å ta en pille for å få roet meg ned, og for å få sove var siste utvei. Skikkelig desperat. Greit jeg tar en hel haug med medisiner nå også, og jeg vil tørre å tippe at halvparten trenger jeg ikke lenger. Men så har vi disse legene og psykiaterne som jobber på DPS'en som mener at jeg trenger de. Og jeg får ikke trappet ned på egenhånd heller, for de kommer i multidose, og der er det jo ferdig oppmålt det jeg skal ha i løpet av en dag. Og det er skummelt å bare kutte ut medisinene på egenhånd, da det kan få stygge konsekvenser. Går jo på antipsykotika, og hvis man kutter ut den helt plutselig, kan man få tilbakefall, har jeg hørt. Og Lamictal'en føler jeg er den som fungerer best på meg, stemningsstabiliserende tbl, den har hjulpet meg masse. Tja, de andre har vel hjulpet på en måte de også, men jeg har ikke de symptomene lenger, som gjør at jeg må stå på antipsykotika. Jada, jeg vet at de liksom skal ta vekk symptomene mine mtp psykose, men jeg føler meg fin, jeg føler ikke at jeg trenger de lenger. Jeg vet ikke. Jeg har vel ikke peil, har jeg hørt, men. Ja ja!
Derfor tok jeg saken i egne hender, og ringte fastlegen. Snakket med behandler først, da hun ringte meg. Jeg ble anbefalt av behandler å prøve vallergan 30mg først, siden det har jeg liggende. Det syns jeg ikke noe om faktisk, og det sa jeg, fordi hvis jeg skal fungere på jobb er jeg nødt til å ha både søvn, og være opplagt om dagen. Det blir jeg IKKE av vallergan, den er en ordentlig dritt pille, som gir så sykt hangover at det ikke skulle vært lov! Greit jeg sovner av den fordi den er søvndyssende, men ikke tale om at jeg tar den når jeg blir såpass zombie dagen etter. Men hun sa at det er verre om jeg ikke sover og går i svime på jobb, enn om jeg tar vallergan og går i svime pga den. Jeg sa jeg gikk med på det til slutt, fordi jeg orket ikke å agrumentere mer.
Og SÅ ringte jeg fastlegen etterhvert, når jeg fikk tenkt litt over saken. (han var jo selvfølgelig ikke på kontoret akkurat da, men han ringte meg opp igjen ganske så snart)
Fordi når jeg var innlagt sist, fikk jeg truxal x3 pga angst og uro, samt stillnoct til natta for å få sove. Og jeg syns truxalen er verdt å gi et forsøk, fordi den er beroligende, og søvndyssende, da slår jeg på en måte to fluer i en smekk. Så jeg fortalte situasjonen, og fortalte hva jeg selv mente og ønsket. Vi snakket litt rundt medisinering, hva jeg hadde prøvd og hva som ikke fungerte. Og vi kom frem til at jeg skal prøve Truxal, jeg fikk en pakke med 15mg, kunne ta opp til 15 x3, så får vi se om dette fungerer. Kjenner jeg gleder meg litt til å prøve, for jeg har litt høye forhåpninger, selvom jeg vet det er dumt. Men men. Håper virkelig det fungerer, så jeg får sovet litt ordentlig. Det trenger jeg!
Idag har jeg gått rundt i koma på jobb, begynte halv 8, og må derfor stå opp kl 6. Kjenner jeg er sein i bevegelsene, og det er egentlig litt ekkelt. Drakk så mye kaffe at jeg fikk halsbrann. Våkna litt etter det, og hadde heldigvis novaluzid (halsbrann tbl) i veska. Herregud jeg høres ut som den pillemisbrukeren, haha! Det finnes en pille for alt, har jeg hørt, og det utnytter jeg! NEIDA, jeg gjør ikke det altså, men nå når jeg ringte fastlegen var jeg virkelig desperat altså, og det sa jeg til han også. Jeg tar sjelden piller hvis jeg har vondt i kropp eller hodet, så det å velge å ta en pille for å få roet meg ned, og for å få sove var siste utvei. Skikkelig desperat. Greit jeg tar en hel haug med medisiner nå også, og jeg vil tørre å tippe at halvparten trenger jeg ikke lenger. Men så har vi disse legene og psykiaterne som jobber på DPS'en som mener at jeg trenger de. Og jeg får ikke trappet ned på egenhånd heller, for de kommer i multidose, og der er det jo ferdig oppmålt det jeg skal ha i løpet av en dag. Og det er skummelt å bare kutte ut medisinene på egenhånd, da det kan få stygge konsekvenser. Går jo på antipsykotika, og hvis man kutter ut den helt plutselig, kan man få tilbakefall, har jeg hørt. Og Lamictal'en føler jeg er den som fungerer best på meg, stemningsstabiliserende tbl, den har hjulpet meg masse. Tja, de andre har vel hjulpet på en måte de også, men jeg har ikke de symptomene lenger, som gjør at jeg må stå på antipsykotika. Jada, jeg vet at de liksom skal ta vekk symptomene mine mtp psykose, men jeg føler meg fin, jeg føler ikke at jeg trenger de lenger. Jeg vet ikke. Jeg har vel ikke peil, har jeg hørt, men. Ja ja!
onsdag 13. august 2014
Søvnvansker, jeg?
Akk!
Jeg sliter så med søvnen min for tiden. Har mye angst - hjertebank og vonde tanker. Vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har samtale med behandler til fredag, men jeg vet ikke om jeg tør å foreslå eventuelt medisin, for jeg er redd for å bli ledd av, eller avvist. Det er den største frykten, å bli avvist. Jeg vet så godt hvordan det føles, og det er ingen god følelse, men jeg begynner nesten å bli vant med det. Ingen tror på meg når jeg sier hva som muligens kan være galt, da er jeg bare teit føler jeg, fordi psykologene vet jo best. Ehhh, ja. For psykologene vet jo hvordan jeg har det inni meg uten at jeg forteller det. Nei, det gjør de ikke. Det er jeg, og KUN JEG som vet hva som foregår inni meg, hvordan jeg har det, og mine symptomer. Greit, de kan mye om hvilke symptomer som hører til hvilke diagnoser, men det er fortsatt jeg som vet hva jeg sliter med. Jeg mener.. Jeg har jo spurt om ADHD utredning, men da fikk jeg blankt NEI, fordi den diagnosen jeg allerede har, det er den som stemmer. Og jeg føler ikke at den stemmer lenger. Hvorfor skal jeg ha den diagnosen, når symptomene ikke lenger stemmer. Jeg bare fatter ikke hva de tenker med..? Hvorfor være så trangsynt?
Jeg føler meg sliten, utmattet og rett og slett dårlig på grunn av lite søvn.
Idag våknet jeg kjempe tidlig, uten å få sove igjen, og jeg trenger en del søvn, så skal jeg på jobb ikveld. Dette kan bli en interessant kveld. Hmm. Vet jeg ikke skal ta sorgene på forskudd, men jeg er så vant med å bli avvist, så som jeg sa, jeg vet ikke om jeg tør å foreslå eventuelt medisin. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Må ihvertfall fortelle om søvnen.
Jeg har hatt to kvelder nå, hvor jeg har ligget våken hele natten, uten å få sove litt en gang. Og det er skummelt, spesielt for oss psykisk syke, vi er så sårbare, og trenger søvn.
- Dette begynte jeg å skrive for et par dager siden, og idag fikk jeg en telefon om at det ikke blir noe møte med behandler på fredag.
Så da vet ikke jeg. Jeg må jo bare holde ut, men det er ikke lett skal jeg si deg.
Jeg sliter så med søvnen min for tiden. Har mye angst - hjertebank og vonde tanker. Vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har samtale med behandler til fredag, men jeg vet ikke om jeg tør å foreslå eventuelt medisin, for jeg er redd for å bli ledd av, eller avvist. Det er den største frykten, å bli avvist. Jeg vet så godt hvordan det føles, og det er ingen god følelse, men jeg begynner nesten å bli vant med det. Ingen tror på meg når jeg sier hva som muligens kan være galt, da er jeg bare teit føler jeg, fordi psykologene vet jo best. Ehhh, ja. For psykologene vet jo hvordan jeg har det inni meg uten at jeg forteller det. Nei, det gjør de ikke. Det er jeg, og KUN JEG som vet hva som foregår inni meg, hvordan jeg har det, og mine symptomer. Greit, de kan mye om hvilke symptomer som hører til hvilke diagnoser, men det er fortsatt jeg som vet hva jeg sliter med. Jeg mener.. Jeg har jo spurt om ADHD utredning, men da fikk jeg blankt NEI, fordi den diagnosen jeg allerede har, det er den som stemmer. Og jeg føler ikke at den stemmer lenger. Hvorfor skal jeg ha den diagnosen, når symptomene ikke lenger stemmer. Jeg bare fatter ikke hva de tenker med..? Hvorfor være så trangsynt?
Jeg føler meg sliten, utmattet og rett og slett dårlig på grunn av lite søvn.
Idag våknet jeg kjempe tidlig, uten å få sove igjen, og jeg trenger en del søvn, så skal jeg på jobb ikveld. Dette kan bli en interessant kveld. Hmm. Vet jeg ikke skal ta sorgene på forskudd, men jeg er så vant med å bli avvist, så som jeg sa, jeg vet ikke om jeg tør å foreslå eventuelt medisin. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Må ihvertfall fortelle om søvnen.
Jeg har hatt to kvelder nå, hvor jeg har ligget våken hele natten, uten å få sove litt en gang. Og det er skummelt, spesielt for oss psykisk syke, vi er så sårbare, og trenger søvn.
- Dette begynte jeg å skrive for et par dager siden, og idag fikk jeg en telefon om at det ikke blir noe møte med behandler på fredag.
Så da vet ikke jeg. Jeg må jo bare holde ut, men det er ikke lett skal jeg si deg.
tirsdag 5. august 2014
Litt skriblerier. Syte innlegg, i know.
Dagen idag har gått overraskende bra. Jeg har slurpet i meg haugevis med kaffe, og er derfor redd jeg ikke kommer til å få sove i natt igjen. Men jeg kjenner jeg er sliten og trøtt, faktisk, så det kan jo hende jeg får sove allikevel. Skulle så inderlig ønske jeg hadde en eventuelt medisin når kvelder/netter blir som sist natt. Jeg MÅ jo ha søvn liksom. Alle trenger søvn. Det er det som holder oss gående. Tror jeg skal snakke med legen når ferietider og alt sånt surr er over. Trenger noe som er mildt beroligende og søvndyssende. Og jeg vet hva jeg trenger, men om jeg får det er en annen sak. Gah.
Boveileder var her da, og vi fikk ordnet opp i papirene mine, heldigvis. Det er så deilig når alt ligger sortert i en perm, istedenfor litt her og litt der. Har virkelig fått ryddet vekk papirene mine fra benken, så plutselig hadde jeg litt mer plass der. Hehe :D
Sitter igjen å hører på den avslappende spillelisten min, det er så deilig. Akkurat nå føler jeg faktisk at jeg slapper av. Og det er en sjelden følelse her i gården.
Jeg har egentlig en liten historie fra mitt liv som jeg har kjempe lyst til å dele. Ikke fordi den er så uendelig fin, koselig og flott, men for å vise at noen folk er faktisk onde! Og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har vært borti onde mennesker. Og da snakker jeg ikke om fjortisser som kaller hverandre stygg og feit, selvom det heller ikke er greit. Jeg snakker da om mennesker du trodde du kunne stole på, mennesker du trodde brøy seg om deg, mennesker du trodde stod deg nær, men som plutselig viste sitt indre monster. Psykopater. Men jeg tror jeg skal være veldig forsiktig med å fortelle sånne ting. Litt sensitiv informasjon som plutselig kan komme i feil hender. Går jo sikkert an å lage et passordbeskyttet innlegg..? Men vi får se.
Kjenner jeg er litt emosjonell for tiden, og jeg tror mange av grunnene til at jeg ikke fikk sove i natt var fordi jeg lå å tenkte. Eller, jeg VET jo at det er grunnen.
Nå driver jeg å plaprer igjen, jeg har egentlig mye på hjertet for tiden, men det er sååå lite som klarer å bli formulert på den rette måten. Altså, jeg har så mye jeg vil si, så mye jeg vil fortelle, men jeg klarer liksom ikke å sette meg ned å skrive det ned. Tankene går i spinn, og det er kaos i hodet. Sobril- hvor er du?
Høres ut som om jeg er den pillemisbrukeren, men når ting er som de er nå, så skulle jeg faktisk ØNSKE jeg stod på en medisin som roet meg ned. Jeg føler meg så høy og rastløs.
Sier bare beklager for syte-innlegg for tiden, det skal komme noe nyttig ut av kjeften min snart :)
Nå sier jeg natta, skal legge meg å se på en serie jeg følger med på.
Peace <3
Boveileder var her da, og vi fikk ordnet opp i papirene mine, heldigvis. Det er så deilig når alt ligger sortert i en perm, istedenfor litt her og litt der. Har virkelig fått ryddet vekk papirene mine fra benken, så plutselig hadde jeg litt mer plass der. Hehe :D
Sitter igjen å hører på den avslappende spillelisten min, det er så deilig. Akkurat nå føler jeg faktisk at jeg slapper av. Og det er en sjelden følelse her i gården.
Jeg har egentlig en liten historie fra mitt liv som jeg har kjempe lyst til å dele. Ikke fordi den er så uendelig fin, koselig og flott, men for å vise at noen folk er faktisk onde! Og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har vært borti onde mennesker. Og da snakker jeg ikke om fjortisser som kaller hverandre stygg og feit, selvom det heller ikke er greit. Jeg snakker da om mennesker du trodde du kunne stole på, mennesker du trodde brøy seg om deg, mennesker du trodde stod deg nær, men som plutselig viste sitt indre monster. Psykopater. Men jeg tror jeg skal være veldig forsiktig med å fortelle sånne ting. Litt sensitiv informasjon som plutselig kan komme i feil hender. Går jo sikkert an å lage et passordbeskyttet innlegg..? Men vi får se.
Kjenner jeg er litt emosjonell for tiden, og jeg tror mange av grunnene til at jeg ikke fikk sove i natt var fordi jeg lå å tenkte. Eller, jeg VET jo at det er grunnen.
Nå driver jeg å plaprer igjen, jeg har egentlig mye på hjertet for tiden, men det er sååå lite som klarer å bli formulert på den rette måten. Altså, jeg har så mye jeg vil si, så mye jeg vil fortelle, men jeg klarer liksom ikke å sette meg ned å skrive det ned. Tankene går i spinn, og det er kaos i hodet. Sobril- hvor er du?
Høres ut som om jeg er den pillemisbrukeren, men når ting er som de er nå, så skulle jeg faktisk ØNSKE jeg stod på en medisin som roet meg ned. Jeg føler meg så høy og rastløs.
Sier bare beklager for syte-innlegg for tiden, det skal komme noe nyttig ut av kjeften min snart :)
Nå sier jeg natta, skal legge meg å se på en serie jeg følger med på.
Peace <3
Frustrert.
Ja ja, her kommer nok et innlegg fra meg på kort tid. Haha!
Men jeg er så frustrert nå. Tok sovepille for over halvannen time siden, og er enda ikke trøtt. Hva skjer? Klokka er 03.10 når jeg ser på klokka akkurat nå, og jeg skal på jobb imorgen, begynner heldigvis ikke før 15.00, men skal opp kl 11, pga boveilederen kommer å skal hjelpe meg med litt diverse.
Gikk fast på sovemedisin før (stillnoct/zolpidem), tok den sammenhengende i 3 år før jeg trappet ned, og sluttet. Jeg har samlet opp et arsenal med sovepiller fra den tiden, og tenkte jeg skulle ta en ikveld fordi jeg var så høy, urolig og ikke trøtt i det hele tatt. Men her ligger jeg. Lys våken og frustrert. Kommer til å være dævv på jobb imorgen. Blæ!
Vet liksom ikke hvor jeg skal gjøre av meg akkurat nå. Ligger å tenker på alt det vonde i livet mitt, alt det jeg skulle vært foruten. Alt jeg angrer på, og alt jeg ikke har fått gjort. Alt jeg mangler her i livet, og alt hva jeg ikke får til. Sliter virkelig med tankene nå. Ikke har jeg noen å snakke med heller. Behandleren min har ikke satt opp time før den 15 august. Argh. Ååååå som jeg hater disse ferietider.
Hva gjør DU når du ikke får sove?
Går tankene i spinn?
Bruker du sovemedisin? Erfaringer?
Akk.
Livet.
Men jeg er så frustrert nå. Tok sovepille for over halvannen time siden, og er enda ikke trøtt. Hva skjer? Klokka er 03.10 når jeg ser på klokka akkurat nå, og jeg skal på jobb imorgen, begynner heldigvis ikke før 15.00, men skal opp kl 11, pga boveilederen kommer å skal hjelpe meg med litt diverse.
Gikk fast på sovemedisin før (stillnoct/zolpidem), tok den sammenhengende i 3 år før jeg trappet ned, og sluttet. Jeg har samlet opp et arsenal med sovepiller fra den tiden, og tenkte jeg skulle ta en ikveld fordi jeg var så høy, urolig og ikke trøtt i det hele tatt. Men her ligger jeg. Lys våken og frustrert. Kommer til å være dævv på jobb imorgen. Blæ!
Vet liksom ikke hvor jeg skal gjøre av meg akkurat nå. Ligger å tenker på alt det vonde i livet mitt, alt det jeg skulle vært foruten. Alt jeg angrer på, og alt jeg ikke har fått gjort. Alt jeg mangler her i livet, og alt hva jeg ikke får til. Sliter virkelig med tankene nå. Ikke har jeg noen å snakke med heller. Behandleren min har ikke satt opp time før den 15 august. Argh. Ååååå som jeg hater disse ferietider.
Hva gjør DU når du ikke får sove?
Går tankene i spinn?
Bruker du sovemedisin? Erfaringer?
Akk.
Livet.
fredag 11. juli 2014
Utredning...?
Ja ja.
Dårlige nyheter fra min side, da.
Utredningen, som jeg trodde jeg skulle få, det blir sannsynligvis ikke noe av alikevel. Jeg hadde visst misforstått. Ikke at jeg skjønner hvordan dette kunne blitt misforstått, men.
Det de skal gjøre er at de går igjennom hele journalen min, og da mener jeg HELE, for å lese igjennom hva andre har skrevet opp igjennom årene, evt spørre meg noen spørsmål, osv. Husker ikke helt hva det skulle brukes til, for sånn som jeg forstod det nå, skal jeg bare ha de diagnosene jeg har fra før av. Det er visst to psykologer og en lege(?) som skal gå igjennom dette, og diskutere seg i mellom.
Fakk ass, jeg håpa virkelig jeg skulle bli kvitt den dustete diagnosen jeg har nå, og få en som passer litt bedre. Føler ikke at jeg passer inn i den diagnosen lenger. Jeg blir gaaaal. Altså, en del av diagnosen passer meg, den bipolare delen, men psykose delen passer ikke lenger. Akk, sukk og stønn. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli hørt. Jeg mener...jeg har sagt lenge at denne diagnosen ikke stemmer mer, men jeg får slengt tilbake i fleisen at den stemmer.
Jeg er blitt vant med at ingen hører på meg, derfor har jeg sluttet for lenge siden å si hva jeg vil, mener og tror. Jeg blir bare tråkka på, ikke hørt på, noe som gjør at jeg føler meg liten og hjelpesløs. Eller noe. Jeg vet ikke.
Skulle bare ønske de kunne ta meg på alvor.
Det er trossalt JEG, og kun jeg, som vet hvordan det er inni hodet mitt. Eller har jeg misforstått? Det virker jo sånn, i og med at jeg aldri blir hørt.
Propper i meg medisiner gjør de også.
Skulle tro de tror at medisiner kurerer alt, men man må jo ha de rette diagnosene og riktig behandlingsopplegg også. Eller tar jeg feil der også?
Altså, jeg kommer til å fly ut og inn av psykiatrisk avdeling jeg, og det KUN pga jeg er feilmedisinert, og har feil diagnoser, det vil si at jeg ikke får den rette behandlingen.
Jeg er så lei :(
Dårlige nyheter fra min side, da.
Utredningen, som jeg trodde jeg skulle få, det blir sannsynligvis ikke noe av alikevel. Jeg hadde visst misforstått. Ikke at jeg skjønner hvordan dette kunne blitt misforstått, men.
Det de skal gjøre er at de går igjennom hele journalen min, og da mener jeg HELE, for å lese igjennom hva andre har skrevet opp igjennom årene, evt spørre meg noen spørsmål, osv. Husker ikke helt hva det skulle brukes til, for sånn som jeg forstod det nå, skal jeg bare ha de diagnosene jeg har fra før av. Det er visst to psykologer og en lege(?) som skal gå igjennom dette, og diskutere seg i mellom.
Fakk ass, jeg håpa virkelig jeg skulle bli kvitt den dustete diagnosen jeg har nå, og få en som passer litt bedre. Føler ikke at jeg passer inn i den diagnosen lenger. Jeg blir gaaaal. Altså, en del av diagnosen passer meg, den bipolare delen, men psykose delen passer ikke lenger. Akk, sukk og stønn. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli hørt. Jeg mener...jeg har sagt lenge at denne diagnosen ikke stemmer mer, men jeg får slengt tilbake i fleisen at den stemmer.
Jeg er blitt vant med at ingen hører på meg, derfor har jeg sluttet for lenge siden å si hva jeg vil, mener og tror. Jeg blir bare tråkka på, ikke hørt på, noe som gjør at jeg føler meg liten og hjelpesløs. Eller noe. Jeg vet ikke.
Skulle bare ønske de kunne ta meg på alvor.
Det er trossalt JEG, og kun jeg, som vet hvordan det er inni hodet mitt. Eller har jeg misforstått? Det virker jo sånn, i og med at jeg aldri blir hørt.
Propper i meg medisiner gjør de også.
Skulle tro de tror at medisiner kurerer alt, men man må jo ha de rette diagnosene og riktig behandlingsopplegg også. Eller tar jeg feil der også?
Altså, jeg kommer til å fly ut og inn av psykiatrisk avdeling jeg, og det KUN pga jeg er feilmedisinert, og har feil diagnoser, det vil si at jeg ikke får den rette behandlingen.
Jeg er så lei :(
onsdag 4. juni 2014
En kjapp oppsummering.
Hei dere der ute som leser bloggen min.
Jeg har ikke glemt å poste altså, jeg har bare ikke hatt tid eller ork.
For en uke siden var jeg hos legen på dps'en, snakket om medisner, og vi ble enige om at jeg skulle ta morgendosen sammen med kveldsdosen, da slipper jeg å gå rundt å være zombie om dagen, jeg er trøtt og sliten nok som det er. Så det var jo forsåvidt greit. Var veldig fornøyd ned hun legen, virket som ei oppegående, flink dame ;-)
Ellers venter jeg fortsatt på utredning da. Gaah, jeg blir så provosert og forbanna, at det skal gå an å bruke så lang tid..? Skjønner jo at det ikke bare er meg som sliter og trenger utredning, men herreguud da! Det er da måte på hvor lang tid det skal ta!
Igår hadde jeg en vanskelig dag, var kjempe sliten og skulle få besøk av boveileder kl 11. Jeg stod opp 10.30, men var så dævv sliten at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Da hun kom klarte jeg ikke å holde en vanlig samtale, jeg duppet av mens hun var der, alt gikk tregt, jeg var sein i bevegelsene, og alt var bare dritt. Hun ble veldig bekymret og ringte behandleren min og snakket med henne, de ble visst enige om at boveileder skulle ringe meg idag igjen for å høre åssen det stod til idag. Og idag har det forsåvidt gått greit! Har samtale med behandler til fredag, så får vi se hva som skjer da.
Tja, vet ikke hva mer jeg skal skrive akkurat nå jeg. Dette var en kjapp oppsummering av det som har skjedd i det siste!
Takk for at DU leser <3
Jeg har ikke glemt å poste altså, jeg har bare ikke hatt tid eller ork.
For en uke siden var jeg hos legen på dps'en, snakket om medisner, og vi ble enige om at jeg skulle ta morgendosen sammen med kveldsdosen, da slipper jeg å gå rundt å være zombie om dagen, jeg er trøtt og sliten nok som det er. Så det var jo forsåvidt greit. Var veldig fornøyd ned hun legen, virket som ei oppegående, flink dame ;-)
Ellers venter jeg fortsatt på utredning da. Gaah, jeg blir så provosert og forbanna, at det skal gå an å bruke så lang tid..? Skjønner jo at det ikke bare er meg som sliter og trenger utredning, men herreguud da! Det er da måte på hvor lang tid det skal ta!
Igår hadde jeg en vanskelig dag, var kjempe sliten og skulle få besøk av boveileder kl 11. Jeg stod opp 10.30, men var så dævv sliten at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Da hun kom klarte jeg ikke å holde en vanlig samtale, jeg duppet av mens hun var der, alt gikk tregt, jeg var sein i bevegelsene, og alt var bare dritt. Hun ble veldig bekymret og ringte behandleren min og snakket med henne, de ble visst enige om at boveileder skulle ringe meg idag igjen for å høre åssen det stod til idag. Og idag har det forsåvidt gått greit! Har samtale med behandler til fredag, så får vi se hva som skjer da.
Tja, vet ikke hva mer jeg skal skrive akkurat nå jeg. Dette var en kjapp oppsummering av det som har skjedd i det siste!
Takk for at DU leser <3
onsdag 30. april 2014
En liten uheldig opplevelse.
Har fortsatt ikke hørt noe mer angående utredningen, og jeg venter og venter og venter.
Kjenner jeg begynner å bli litt utålmodig her altså. Jeg sitter her, SÅ klar for å bli utredet, hva f*en er det dere surrer med? Jeg sitter jo her. Klar. Fit for fight. Hvorfor kan dere ikke bare sette en dag, en dato, et tidspunkt. Jeg blir gaaal!
Behandleren min ringte meg på mandagsmorgen, og jeg trøtt i trynet tok telefonen, og vet dere når neste avtale er da..? Fredag 9.mai kl 13.30, og det var bare KANSKJE at det passet. Så vi får nå se da. Til og med mamsen har mast på behandleren min om å få ut fingern angående utredningen. Jeg fatter ikke hva som kan ta så lang tid. Greit det er to forskjellige psykologer som begge skal ha tid, men se da for svarte å LAG TID! Jeg sitter her å funderer på alt og ingenting. Kjenner egentlig jeg begynner å bli litt smålig forbanna. At helsevesenet skal ta seg så himla lang tid. GAH! Dere kan gå å ta dere en bolle! Hipp hurra for helse-norge.
Jeg får ikke sagt det nok. Jeg bare fatter ikke hvorfor det skal ta så lang tid? Dere har vel funnet ut hvordan utredning jeg skal få? Det er da ikke så vanskelig når det er den fulle utredninga som utreder både i huet og ræva, og finner ut hva som feiler en? Jeg mener. Beklager for sint innlegg, men. Jeg måtte bare få det ut.
Hadde en dårlig opplevelse her om dagen. Hadde glemt å ta kvelds medisinene mine (jeg tar alle på kvelden, og kun èn pille om morgenen), jeg tok heller ikke den på morgenen, og det gikk i ett på jobb, det var først da jeg kom hjem at hodepinen plutselig kom, og etterhvert begynte jeg å kaldsvette, skjelve, og bli uvel. Har merket hodepine og det å bli uvel når jeg har glemt de før, men ikke kaldsvetting og skjelving, så jeg tenkte med en gang at 'nå tar jeg kvelds medisinene mine, uansett hvor tidlig det er på kvelden'. Og gjett hva? Det hjalp når medisinene fikk virke en stund. Jeg fikk slappet av, jeg sluttet å skjelve, var ikke lenger uvel, og både hodepinen og kaldsvettingen gikk bort. Rett og slett abstinenser, og jeg kjenner at det egentlig er litt skummelt. Er jeg virkelig så avhengig av disse pillene?
Jeg la meg tidlig den kvelden, og sovnet ganske så fort. Sov nesten 12 timer. Dagen etter fikk jeg hjemmebesøk, og vi handlet og pantet flasker, etter hun hadde dratt kl 13.00 lå jeg på sofaen å sov resten av dagen, av og på. Jeg var så sliten av forrige dagen, plus at jeg hadde tatt zombie medisinen min den morgenen.
Jeg blir egentlig litt skremt av at det går an å være så "avhengig" av medisiner. For det er jo det jeg er. Grøss.
Kjenner jeg begynner å bli litt utålmodig her altså. Jeg sitter her, SÅ klar for å bli utredet, hva f*en er det dere surrer med? Jeg sitter jo her. Klar. Fit for fight. Hvorfor kan dere ikke bare sette en dag, en dato, et tidspunkt. Jeg blir gaaal!
Behandleren min ringte meg på mandagsmorgen, og jeg trøtt i trynet tok telefonen, og vet dere når neste avtale er da..? Fredag 9.mai kl 13.30, og det var bare KANSKJE at det passet. Så vi får nå se da. Til og med mamsen har mast på behandleren min om å få ut fingern angående utredningen. Jeg fatter ikke hva som kan ta så lang tid. Greit det er to forskjellige psykologer som begge skal ha tid, men se da for svarte å LAG TID! Jeg sitter her å funderer på alt og ingenting. Kjenner egentlig jeg begynner å bli litt smålig forbanna. At helsevesenet skal ta seg så himla lang tid. GAH! Dere kan gå å ta dere en bolle! Hipp hurra for helse-norge.
Jeg får ikke sagt det nok. Jeg bare fatter ikke hvorfor det skal ta så lang tid? Dere har vel funnet ut hvordan utredning jeg skal få? Det er da ikke så vanskelig når det er den fulle utredninga som utreder både i huet og ræva, og finner ut hva som feiler en? Jeg mener. Beklager for sint innlegg, men. Jeg måtte bare få det ut.
Hadde en dårlig opplevelse her om dagen. Hadde glemt å ta kvelds medisinene mine (jeg tar alle på kvelden, og kun èn pille om morgenen), jeg tok heller ikke den på morgenen, og det gikk i ett på jobb, det var først da jeg kom hjem at hodepinen plutselig kom, og etterhvert begynte jeg å kaldsvette, skjelve, og bli uvel. Har merket hodepine og det å bli uvel når jeg har glemt de før, men ikke kaldsvetting og skjelving, så jeg tenkte med en gang at 'nå tar jeg kvelds medisinene mine, uansett hvor tidlig det er på kvelden'. Og gjett hva? Det hjalp når medisinene fikk virke en stund. Jeg fikk slappet av, jeg sluttet å skjelve, var ikke lenger uvel, og både hodepinen og kaldsvettingen gikk bort. Rett og slett abstinenser, og jeg kjenner at det egentlig er litt skummelt. Er jeg virkelig så avhengig av disse pillene?
Jeg la meg tidlig den kvelden, og sovnet ganske så fort. Sov nesten 12 timer. Dagen etter fikk jeg hjemmebesøk, og vi handlet og pantet flasker, etter hun hadde dratt kl 13.00 lå jeg på sofaen å sov resten av dagen, av og på. Jeg var så sliten av forrige dagen, plus at jeg hadde tatt zombie medisinen min den morgenen.
Jeg blir egentlig litt skremt av at det går an å være så "avhengig" av medisiner. For det er jo det jeg er. Grøss.
lørdag 26. april 2014
Frustrert og lettet på samme tid!
Jeg er egentlig litt forbannet, samtidig lettet, fordi jeg skulle egentlig hatt samtale med behandleren min idag, men så fikk jeg en telefon tidlig på mårran, om at hun var blitt syk, og skulle heller ringe meg til uka når hun var tilbake igjen. Jeg er forbannet, fordi jeg lurer på hvordan det går med utredninga, hvor og når det skal foregå, mens jeg er lettet, fordi jeg egentlig ikke ville møte opp idag, pga jeg har hatt noen dårlige dager hvor jeg bare har hatt lyst til å være for meg selv, under dyna. Så sånn er det.
Jeg har "glemt" å ta morgendosen min i en del dager nå, og jeg tenkte jeg skulle prøve å ta den idag. Det skulle jeg IKKE ha gjort, for å si det sånn. Har ikke vært så trøtt og sliten på lenge. Jeg ble veldig inneslutta og trøtt av den idag, og det passet sykt dårlig da jeg skulle på besøk. Men men, jeg prøvde å sluke i meg litt kaffe, for å våkne litt, det hjalp til en viss grad, men ikke nok.
Jeg setter veldig pris på dere som har kommentert innleggene mine, det gjør at jeg får litt mer lyst til å blogge videre. Hvis ingen hadde kommentert i det hele tatt, så blir man litt sånn "hvorfor skal jeg gidde..?", jeg mener, jeg er ikke ute etter oppmerksomhet eller noe, da hadde jeg jo blogget med navn, jeg vil bare at dere skal lese, kanskje kjenne dere igjen i ting, og vite at dere ikke er alene med å slite psykisk.
Jeg kunne gjerne ønske meg flere lesere, men får jo ikke postet bloggen min i noen blogge-grupper på facebook, for der står jo det fulle navnet mitt. Selvom en del av meg vil at de nærmeste venninnene mine skal vite at dette er bloggen min, tør jeg ikke skrive at det er min i noen grupper på facebook, fordi det er ikke alle som skal vite at det er min blogg. Hvis dere skjønner. Jeg er veldig åpen når det gjelder det at jeg sliter, men det er kun over nett. Når det er face to face, så blir jeg litt mer inneslutta og litt irritert når noen kommenterer eller snakker om at jeg er psyk, og hvis jeg har en bra dag så skjønner jeg ikke at folk i det hele tatt kan kalle meg psyk, for det feiler meg jo ingenting..? Selvom jeg vet innerst inne at jeg faktisk er psyk. Jeg syns det er greit at jeg selv sier jeg sliter psykisk, men når andre sier det, blir jeg irritert og sur. Sånn fungerer det, merkelig - i know! Men det er meg :-)
Jeg har "glemt" å ta morgendosen min i en del dager nå, og jeg tenkte jeg skulle prøve å ta den idag. Det skulle jeg IKKE ha gjort, for å si det sånn. Har ikke vært så trøtt og sliten på lenge. Jeg ble veldig inneslutta og trøtt av den idag, og det passet sykt dårlig da jeg skulle på besøk. Men men, jeg prøvde å sluke i meg litt kaffe, for å våkne litt, det hjalp til en viss grad, men ikke nok.
Jeg setter veldig pris på dere som har kommentert innleggene mine, det gjør at jeg får litt mer lyst til å blogge videre. Hvis ingen hadde kommentert i det hele tatt, så blir man litt sånn "hvorfor skal jeg gidde..?", jeg mener, jeg er ikke ute etter oppmerksomhet eller noe, da hadde jeg jo blogget med navn, jeg vil bare at dere skal lese, kanskje kjenne dere igjen i ting, og vite at dere ikke er alene med å slite psykisk.
Jeg kunne gjerne ønske meg flere lesere, men får jo ikke postet bloggen min i noen blogge-grupper på facebook, for der står jo det fulle navnet mitt. Selvom en del av meg vil at de nærmeste venninnene mine skal vite at dette er bloggen min, tør jeg ikke skrive at det er min i noen grupper på facebook, fordi det er ikke alle som skal vite at det er min blogg. Hvis dere skjønner. Jeg er veldig åpen når det gjelder det at jeg sliter, men det er kun over nett. Når det er face to face, så blir jeg litt mer inneslutta og litt irritert når noen kommenterer eller snakker om at jeg er psyk, og hvis jeg har en bra dag så skjønner jeg ikke at folk i det hele tatt kan kalle meg psyk, for det feiler meg jo ingenting..? Selvom jeg vet innerst inne at jeg faktisk er psyk. Jeg syns det er greit at jeg selv sier jeg sliter psykisk, men når andre sier det, blir jeg irritert og sur. Sånn fungerer det, merkelig - i know! Men det er meg :-)
onsdag 23. april 2014
Utredning og medisiner.
Nå er det en stund siden sist jeg skrev, og jeg har egentlig ingen unnskyldning.
Påsken er over, og hverdagen har begynt igjen for fullt.
Jeg venter fortsatt på å få høre om utredningen jeg skal få. og blir bare mer og mer klar for å ta den. Jeg gleder meg nesten, for å se om jeg har rett, og hvis jeg har rett, gleder jeg meg til å trykke det laaangt opp i ansiktet på behandleren min.
Når det gjelder medisiner, så trappet jeg jo opp Quetiapinen for en liten stund tilbake, og for å si det sånn, jeg har rett og slett ikke lyst til å ta den mer. Jeg føler meg som en zombie når jeg står opp om mårran pga kveldsdosa fortsatt henger i, og når jeg attpåtil må ta den pilla om mårran, blir jeg jo enda mer zombie, noe som gjør at jeg ikke får lyst til å ta den i det hele tatt.
Egentlig har jeg bare lyst til å kutte ut nesten alle medisinene mine, fordi de gjør meg bare flat. Jeg snakker nesten ikke, jeg svarer kort fordi jeg finner ikke noe å snakke om, og jeg merker kjempe stor forskjell fra når jeg har tatt de, og når jeg ikke har tatt de. Når jeg ikke har tatt de, så er jeg mer sprudlende, og prater hull i huet på folk, og det er jo den jeg er. Men når de skal medisinere bort den virkelige meg, så blir jeg litt irritert. Nok en grunn til at jeg GLEDER meg til utredning, for da kanskje jeg kan begynne på nye medisiner, eller, klare meg UTEN! Akkurat det å klare seg uten har jeg litt liten tro på, fordi lamictalen fungerer så bra for meg, jeg har ikke de svære toppene, og jeg havner ikke helt på bunnen, jeg er mer sånn...normal? Nei jeg vet ikke.
Legg igjen linken din da vel, hvis du er innom å titter?
Selvom jeg ser jo at ingen egentlig er innom, men det er jo lov å håpe! ;-)
Påsken er over, og hverdagen har begynt igjen for fullt.
Jeg venter fortsatt på å få høre om utredningen jeg skal få. og blir bare mer og mer klar for å ta den. Jeg gleder meg nesten, for å se om jeg har rett, og hvis jeg har rett, gleder jeg meg til å trykke det laaangt opp i ansiktet på behandleren min.
Når det gjelder medisiner, så trappet jeg jo opp Quetiapinen for en liten stund tilbake, og for å si det sånn, jeg har rett og slett ikke lyst til å ta den mer. Jeg føler meg som en zombie når jeg står opp om mårran pga kveldsdosa fortsatt henger i, og når jeg attpåtil må ta den pilla om mårran, blir jeg jo enda mer zombie, noe som gjør at jeg ikke får lyst til å ta den i det hele tatt.
Egentlig har jeg bare lyst til å kutte ut nesten alle medisinene mine, fordi de gjør meg bare flat. Jeg snakker nesten ikke, jeg svarer kort fordi jeg finner ikke noe å snakke om, og jeg merker kjempe stor forskjell fra når jeg har tatt de, og når jeg ikke har tatt de. Når jeg ikke har tatt de, så er jeg mer sprudlende, og prater hull i huet på folk, og det er jo den jeg er. Men når de skal medisinere bort den virkelige meg, så blir jeg litt irritert. Nok en grunn til at jeg GLEDER meg til utredning, for da kanskje jeg kan begynne på nye medisiner, eller, klare meg UTEN! Akkurat det å klare seg uten har jeg litt liten tro på, fordi lamictalen fungerer så bra for meg, jeg har ikke de svære toppene, og jeg havner ikke helt på bunnen, jeg er mer sånn...normal? Nei jeg vet ikke.
Legg igjen linken din da vel, hvis du er innom å titter?
Selvom jeg ser jo at ingen egentlig er innom, men det er jo lov å håpe! ;-)
fredag 11. april 2014
Medisiner og utredning!
Jeg kjenner jeg blir mer og mer klar for en utredning nå. Jeg er så lei av å ha det sånn jeg har det nå, at jeg gleder meg, rett og slett, til å ta den utredningen, for å bli ferdig, så de også kanskje kan endre på medisinene mine, så jeg får en bedre hverdag.
Per dags dato går jeg på alt for mange medisiner føler jeg.
-Quetiapin/Seroquel
-Lamictal
-Abilify
-Zolpidem/Stillnoct
Og selvfølgelig allergimedisin, og p-piller.
Alt dette bruker jeg hver eneste dag, og jeg skulle heller ønske meg èn tablett som kunne gjøre meg "normal". Har prøvd ritalin uten å få det på resept, og jeg syns det fungerer så utrolig bra. Jeg blir ikke speedet eller "høy", jeg blir bare ... meg selv. Slik jeg var før jeg begynte på denne medisin-cocktailen.
Jeg vil så gjerne være den jenta jeg var før. Før de begynte å proppe i meg medisiner.
Da kunne jeg prate, være hyper - men også rolig, rydde og vaske uten problemer, og sånne ting da. Normale ting som alle gjør. Nå så sier jeg sjelden et kvekk, og jeg er mest rolig og dempet, men kan også klikke som en gal, jeg klarer ikke å rydde eller vaske når jeg er alene, eller gå på butikken alene. ALT dette klarer jeg fint når jeg har tatt ritalin. ALT dette klarte jeg før når jeg ikke gikk på medisiner.
Jeg sier ikke at medisinene ikke har hjulpet meg. Men jeg sier det at de har gjort meg veldig flat.
Klarer ikke føle, sette ord på følelsene, eller beskrive hvordan jeg har det.
Det er lenge vært tenkt på om jeg kanskje har ADHD, noe jeg nesten håper, siden ritalinen gjør meg til MEG SELV!
Medisinene har i stor grad påvirket meg, ja, de har gjort meg mer stabil, og jeg hører ikke lenger stemmer, ser ikke ting som ikke er der, men jeg kan fortsatt lukte forskjellige ting som ikke er der, jeg har fortsatt noia, er paranoid og tror folk er ute etter å ta meg. De hadde fått orden på humørsvingningene, men nå føler jeg det er tilbake. Back to scratch.
Jaja, får håpe det kommer noe ut av utredningen, så jeg får orden på livet mitt.
Per dags dato går jeg på alt for mange medisiner føler jeg.
-Quetiapin/Seroquel
-Lamictal
-Abilify
-Zolpidem/Stillnoct
Og selvfølgelig allergimedisin, og p-piller.
Alt dette bruker jeg hver eneste dag, og jeg skulle heller ønske meg èn tablett som kunne gjøre meg "normal". Har prøvd ritalin uten å få det på resept, og jeg syns det fungerer så utrolig bra. Jeg blir ikke speedet eller "høy", jeg blir bare ... meg selv. Slik jeg var før jeg begynte på denne medisin-cocktailen.
Jeg vil så gjerne være den jenta jeg var før. Før de begynte å proppe i meg medisiner.
Da kunne jeg prate, være hyper - men også rolig, rydde og vaske uten problemer, og sånne ting da. Normale ting som alle gjør. Nå så sier jeg sjelden et kvekk, og jeg er mest rolig og dempet, men kan også klikke som en gal, jeg klarer ikke å rydde eller vaske når jeg er alene, eller gå på butikken alene. ALT dette klarer jeg fint når jeg har tatt ritalin. ALT dette klarte jeg før når jeg ikke gikk på medisiner.
Jeg sier ikke at medisinene ikke har hjulpet meg. Men jeg sier det at de har gjort meg veldig flat.
Klarer ikke føle, sette ord på følelsene, eller beskrive hvordan jeg har det.
Det er lenge vært tenkt på om jeg kanskje har ADHD, noe jeg nesten håper, siden ritalinen gjør meg til MEG SELV!
Medisinene har i stor grad påvirket meg, ja, de har gjort meg mer stabil, og jeg hører ikke lenger stemmer, ser ikke ting som ikke er der, men jeg kan fortsatt lukte forskjellige ting som ikke er der, jeg har fortsatt noia, er paranoid og tror folk er ute etter å ta meg. De hadde fått orden på humørsvingningene, men nå føler jeg det er tilbake. Back to scratch.
Jaja, får håpe det kommer noe ut av utredningen, så jeg får orden på livet mitt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)