Etter jeg fikk Truxal har jeg sovet så utrolig mye bedre! Jeg kan ikke få sagt nok hvor godt den hjelper meg. Føler meg ikke like urolig, og har ikke like mye angst som før jeg startet på de. Jeg tar de ikke hver dag, men når jeg kjenner at natten kommer til å bli lang, tar jeg to stk. Og legen syns det var kjempe bra at jeg ser selv når jeg trenger å ta de.
Ellers har jeg hatt møte med psykologen. Ja, det var jo igår.
Han skulle snakke om dette med at de hadde gjennomgått journalen min. Jeg har jo nylig (når jeg sist var innlagt) fått en diagnose - PTSD, og det er jo greit. Og det var det han ville ta opp med meg. Altså, jeg visste jo at jeg hadde fått den diagnosen, det fikk jeg jo vite etter utredninga på avdelinga når jeg var innlagt.
Også tok han opp den andre diagnosen min, som jeg er VELDIG misfornøyd med å ha, og snakket bare bullshit rundt det. Jeg prøvde å si at diagnosen ikke passet meg lenger, at symptomene ikke var der mer, og at det er lenge siden de tok den utredninga, og prøvde liksom å få snudd det forvridde synet han har på dette. Men neida, så enkelt var det nok ikke! Han skulle gjennomgå symptomlista flere ganger, selvom jeg sa jeg ga faen i det, og det var flere som ikke passet, enn de som faktisk passet. Hah! Jeg fortalte også, for ENDTE gang at jeg ville ha ny utredning, og da spurte han "hva er det som er så galt med å ha den diagnosen da?", og da ble jeg forbanna, jeg svarte da at "hadde du likt å ha en sånn alvorlig diagnose hengende over deg?!?!", og da fikk jeg ikke noe klart svar. Han fortalte riktignok at hvis jeg skulle få ny utredning måtte de snakke med en lege, fordi jeg må slutte på alle medisinene før utredninga kan starte, og da må jeg visst være innlagt også, fordi nedturen kan være stor. Ikke at jeg tror jeg kommer til å merke store forskjellen, men. Også sa han også at jeg skulle TENKE nøye igjennom dette. HALLO? Det er ET ÅR SIDEN jeg først sa jeg ville ha ny utredning. Hva mer er det å tenke igjennom?? Så jeg sendte en sinna melding til telefonen til min herlige psyk.sykepleier med en gang jeg var ferdig med timen med psykologen, og hun ringte meg idag for å høre hva som hadde skjedd. Hun hadde ikke fått snakket med psykologen, men hun skulle gjøre det for å høre hva han hadde å si. Hun hadde kun fått lest sammendraget av samtalen, fordi det legger de jo inn i journalen min.
Akk, så frustrert jeg er.
Han psykologen har jeg aldri likt, og kommer heller aldri til å gjøre det. Usj!
Jeg er så lei av å ikke bli hørt.
Og jeg SKAL ha en ny utredning. Greia er at det passer bare så jævlig dårlig akkurat nå, med medisinslutt og innleggelse, bah, jeg er jo så og si i jobb, eller, via NAV, men jeg holder på med et opplegg, som vil være dumt å plutselig kutte ut. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Og opplegget varer helt til juni 2015.
Skal tenke litt på saken, hmmmm.
Nå er det natta! Sov godt folks!:)
Viser innlegg med etiketten DPS. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten DPS. Vis alle innlegg
onsdag 27. august 2014
mandag 18. august 2014
Medisinering
Nå har jeg sovet dårlig i ca 3 uker, mange netter har jeg ligget våken hele tiden, mens andre dager har det kun vært et par timer jeg har sovet. VELDIG slitsomt, det må jeg få si.
Derfor tok jeg saken i egne hender, og ringte fastlegen. Snakket med behandler først, da hun ringte meg. Jeg ble anbefalt av behandler å prøve vallergan 30mg først, siden det har jeg liggende. Det syns jeg ikke noe om faktisk, og det sa jeg, fordi hvis jeg skal fungere på jobb er jeg nødt til å ha både søvn, og være opplagt om dagen. Det blir jeg IKKE av vallergan, den er en ordentlig dritt pille, som gir så sykt hangover at det ikke skulle vært lov! Greit jeg sovner av den fordi den er søvndyssende, men ikke tale om at jeg tar den når jeg blir såpass zombie dagen etter. Men hun sa at det er verre om jeg ikke sover og går i svime på jobb, enn om jeg tar vallergan og går i svime pga den. Jeg sa jeg gikk med på det til slutt, fordi jeg orket ikke å agrumentere mer.
Og SÅ ringte jeg fastlegen etterhvert, når jeg fikk tenkt litt over saken. (han var jo selvfølgelig ikke på kontoret akkurat da, men han ringte meg opp igjen ganske så snart)
Fordi når jeg var innlagt sist, fikk jeg truxal x3 pga angst og uro, samt stillnoct til natta for å få sove. Og jeg syns truxalen er verdt å gi et forsøk, fordi den er beroligende, og søvndyssende, da slår jeg på en måte to fluer i en smekk. Så jeg fortalte situasjonen, og fortalte hva jeg selv mente og ønsket. Vi snakket litt rundt medisinering, hva jeg hadde prøvd og hva som ikke fungerte. Og vi kom frem til at jeg skal prøve Truxal, jeg fikk en pakke med 15mg, kunne ta opp til 15 x3, så får vi se om dette fungerer. Kjenner jeg gleder meg litt til å prøve, for jeg har litt høye forhåpninger, selvom jeg vet det er dumt. Men men. Håper virkelig det fungerer, så jeg får sovet litt ordentlig. Det trenger jeg!
Idag har jeg gått rundt i koma på jobb, begynte halv 8, og må derfor stå opp kl 6. Kjenner jeg er sein i bevegelsene, og det er egentlig litt ekkelt. Drakk så mye kaffe at jeg fikk halsbrann. Våkna litt etter det, og hadde heldigvis novaluzid (halsbrann tbl) i veska. Herregud jeg høres ut som den pillemisbrukeren, haha! Det finnes en pille for alt, har jeg hørt, og det utnytter jeg! NEIDA, jeg gjør ikke det altså, men nå når jeg ringte fastlegen var jeg virkelig desperat altså, og det sa jeg til han også. Jeg tar sjelden piller hvis jeg har vondt i kropp eller hodet, så det å velge å ta en pille for å få roet meg ned, og for å få sove var siste utvei. Skikkelig desperat. Greit jeg tar en hel haug med medisiner nå også, og jeg vil tørre å tippe at halvparten trenger jeg ikke lenger. Men så har vi disse legene og psykiaterne som jobber på DPS'en som mener at jeg trenger de. Og jeg får ikke trappet ned på egenhånd heller, for de kommer i multidose, og der er det jo ferdig oppmålt det jeg skal ha i løpet av en dag. Og det er skummelt å bare kutte ut medisinene på egenhånd, da det kan få stygge konsekvenser. Går jo på antipsykotika, og hvis man kutter ut den helt plutselig, kan man få tilbakefall, har jeg hørt. Og Lamictal'en føler jeg er den som fungerer best på meg, stemningsstabiliserende tbl, den har hjulpet meg masse. Tja, de andre har vel hjulpet på en måte de også, men jeg har ikke de symptomene lenger, som gjør at jeg må stå på antipsykotika. Jada, jeg vet at de liksom skal ta vekk symptomene mine mtp psykose, men jeg føler meg fin, jeg føler ikke at jeg trenger de lenger. Jeg vet ikke. Jeg har vel ikke peil, har jeg hørt, men. Ja ja!
Derfor tok jeg saken i egne hender, og ringte fastlegen. Snakket med behandler først, da hun ringte meg. Jeg ble anbefalt av behandler å prøve vallergan 30mg først, siden det har jeg liggende. Det syns jeg ikke noe om faktisk, og det sa jeg, fordi hvis jeg skal fungere på jobb er jeg nødt til å ha både søvn, og være opplagt om dagen. Det blir jeg IKKE av vallergan, den er en ordentlig dritt pille, som gir så sykt hangover at det ikke skulle vært lov! Greit jeg sovner av den fordi den er søvndyssende, men ikke tale om at jeg tar den når jeg blir såpass zombie dagen etter. Men hun sa at det er verre om jeg ikke sover og går i svime på jobb, enn om jeg tar vallergan og går i svime pga den. Jeg sa jeg gikk med på det til slutt, fordi jeg orket ikke å agrumentere mer.
Og SÅ ringte jeg fastlegen etterhvert, når jeg fikk tenkt litt over saken. (han var jo selvfølgelig ikke på kontoret akkurat da, men han ringte meg opp igjen ganske så snart)
Fordi når jeg var innlagt sist, fikk jeg truxal x3 pga angst og uro, samt stillnoct til natta for å få sove. Og jeg syns truxalen er verdt å gi et forsøk, fordi den er beroligende, og søvndyssende, da slår jeg på en måte to fluer i en smekk. Så jeg fortalte situasjonen, og fortalte hva jeg selv mente og ønsket. Vi snakket litt rundt medisinering, hva jeg hadde prøvd og hva som ikke fungerte. Og vi kom frem til at jeg skal prøve Truxal, jeg fikk en pakke med 15mg, kunne ta opp til 15 x3, så får vi se om dette fungerer. Kjenner jeg gleder meg litt til å prøve, for jeg har litt høye forhåpninger, selvom jeg vet det er dumt. Men men. Håper virkelig det fungerer, så jeg får sovet litt ordentlig. Det trenger jeg!
Idag har jeg gått rundt i koma på jobb, begynte halv 8, og må derfor stå opp kl 6. Kjenner jeg er sein i bevegelsene, og det er egentlig litt ekkelt. Drakk så mye kaffe at jeg fikk halsbrann. Våkna litt etter det, og hadde heldigvis novaluzid (halsbrann tbl) i veska. Herregud jeg høres ut som den pillemisbrukeren, haha! Det finnes en pille for alt, har jeg hørt, og det utnytter jeg! NEIDA, jeg gjør ikke det altså, men nå når jeg ringte fastlegen var jeg virkelig desperat altså, og det sa jeg til han også. Jeg tar sjelden piller hvis jeg har vondt i kropp eller hodet, så det å velge å ta en pille for å få roet meg ned, og for å få sove var siste utvei. Skikkelig desperat. Greit jeg tar en hel haug med medisiner nå også, og jeg vil tørre å tippe at halvparten trenger jeg ikke lenger. Men så har vi disse legene og psykiaterne som jobber på DPS'en som mener at jeg trenger de. Og jeg får ikke trappet ned på egenhånd heller, for de kommer i multidose, og der er det jo ferdig oppmålt det jeg skal ha i løpet av en dag. Og det er skummelt å bare kutte ut medisinene på egenhånd, da det kan få stygge konsekvenser. Går jo på antipsykotika, og hvis man kutter ut den helt plutselig, kan man få tilbakefall, har jeg hørt. Og Lamictal'en føler jeg er den som fungerer best på meg, stemningsstabiliserende tbl, den har hjulpet meg masse. Tja, de andre har vel hjulpet på en måte de også, men jeg har ikke de symptomene lenger, som gjør at jeg må stå på antipsykotika. Jada, jeg vet at de liksom skal ta vekk symptomene mine mtp psykose, men jeg føler meg fin, jeg føler ikke at jeg trenger de lenger. Jeg vet ikke. Jeg har vel ikke peil, har jeg hørt, men. Ja ja!
onsdag 13. august 2014
Søvnvansker, jeg?
Akk!
Jeg sliter så med søvnen min for tiden. Har mye angst - hjertebank og vonde tanker. Vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har samtale med behandler til fredag, men jeg vet ikke om jeg tør å foreslå eventuelt medisin, for jeg er redd for å bli ledd av, eller avvist. Det er den største frykten, å bli avvist. Jeg vet så godt hvordan det føles, og det er ingen god følelse, men jeg begynner nesten å bli vant med det. Ingen tror på meg når jeg sier hva som muligens kan være galt, da er jeg bare teit føler jeg, fordi psykologene vet jo best. Ehhh, ja. For psykologene vet jo hvordan jeg har det inni meg uten at jeg forteller det. Nei, det gjør de ikke. Det er jeg, og KUN JEG som vet hva som foregår inni meg, hvordan jeg har det, og mine symptomer. Greit, de kan mye om hvilke symptomer som hører til hvilke diagnoser, men det er fortsatt jeg som vet hva jeg sliter med. Jeg mener.. Jeg har jo spurt om ADHD utredning, men da fikk jeg blankt NEI, fordi den diagnosen jeg allerede har, det er den som stemmer. Og jeg føler ikke at den stemmer lenger. Hvorfor skal jeg ha den diagnosen, når symptomene ikke lenger stemmer. Jeg bare fatter ikke hva de tenker med..? Hvorfor være så trangsynt?
Jeg føler meg sliten, utmattet og rett og slett dårlig på grunn av lite søvn.
Idag våknet jeg kjempe tidlig, uten å få sove igjen, og jeg trenger en del søvn, så skal jeg på jobb ikveld. Dette kan bli en interessant kveld. Hmm. Vet jeg ikke skal ta sorgene på forskudd, men jeg er så vant med å bli avvist, så som jeg sa, jeg vet ikke om jeg tør å foreslå eventuelt medisin. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Må ihvertfall fortelle om søvnen.
Jeg har hatt to kvelder nå, hvor jeg har ligget våken hele natten, uten å få sove litt en gang. Og det er skummelt, spesielt for oss psykisk syke, vi er så sårbare, og trenger søvn.
- Dette begynte jeg å skrive for et par dager siden, og idag fikk jeg en telefon om at det ikke blir noe møte med behandler på fredag.
Så da vet ikke jeg. Jeg må jo bare holde ut, men det er ikke lett skal jeg si deg.
Jeg sliter så med søvnen min for tiden. Har mye angst - hjertebank og vonde tanker. Vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har samtale med behandler til fredag, men jeg vet ikke om jeg tør å foreslå eventuelt medisin, for jeg er redd for å bli ledd av, eller avvist. Det er den største frykten, å bli avvist. Jeg vet så godt hvordan det føles, og det er ingen god følelse, men jeg begynner nesten å bli vant med det. Ingen tror på meg når jeg sier hva som muligens kan være galt, da er jeg bare teit føler jeg, fordi psykologene vet jo best. Ehhh, ja. For psykologene vet jo hvordan jeg har det inni meg uten at jeg forteller det. Nei, det gjør de ikke. Det er jeg, og KUN JEG som vet hva som foregår inni meg, hvordan jeg har det, og mine symptomer. Greit, de kan mye om hvilke symptomer som hører til hvilke diagnoser, men det er fortsatt jeg som vet hva jeg sliter med. Jeg mener.. Jeg har jo spurt om ADHD utredning, men da fikk jeg blankt NEI, fordi den diagnosen jeg allerede har, det er den som stemmer. Og jeg føler ikke at den stemmer lenger. Hvorfor skal jeg ha den diagnosen, når symptomene ikke lenger stemmer. Jeg bare fatter ikke hva de tenker med..? Hvorfor være så trangsynt?
Jeg føler meg sliten, utmattet og rett og slett dårlig på grunn av lite søvn.
Idag våknet jeg kjempe tidlig, uten å få sove igjen, og jeg trenger en del søvn, så skal jeg på jobb ikveld. Dette kan bli en interessant kveld. Hmm. Vet jeg ikke skal ta sorgene på forskudd, men jeg er så vant med å bli avvist, så som jeg sa, jeg vet ikke om jeg tør å foreslå eventuelt medisin. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Må ihvertfall fortelle om søvnen.
Jeg har hatt to kvelder nå, hvor jeg har ligget våken hele natten, uten å få sove litt en gang. Og det er skummelt, spesielt for oss psykisk syke, vi er så sårbare, og trenger søvn.
- Dette begynte jeg å skrive for et par dager siden, og idag fikk jeg en telefon om at det ikke blir noe møte med behandler på fredag.
Så da vet ikke jeg. Jeg må jo bare holde ut, men det er ikke lett skal jeg si deg.
søndag 3. august 2014
Innlegg uten tittel.
Ja - da har jeg vært en stund uten noen å snakke med.
Jeg virkelig HATER disse ferietider. Det lager bare krøll i hodet mitt. Altså, jeg skjønner veldig godt at folk må få ha ferien sin, det har ingenting med det å gjøre. Jeg bare må få sagt at det roter til hodet mitt, på den måten at jeg kommer ut av det "normale", jeg mener, eller, jeg vet ikke om jeg får forklart det godt nok.... Men jeg sliter veldig med å fortelle hvordan jeg har det til hjelpeapparatet rundt meg. Og når de da skal ha ferie i 3-4 uker, da lukker jeg meg igjen, og føler at jeg må starte på scratch igjen med å åpne meg. Samtidig så husker jeg dårligere enn en med alzheimer, og når jeg da skal fortelle hva jeg har gjort mens vedkommende har hatt ferie, får jeg både angst og noia (hvis det i det hele tatt er to forskjellige ting!).
Egentlig burde jeg skrevet dagbok for å klare å fortelle om ting jeg kanskje egentlig burde fortalt behandler, men det gjør jeg da altså ikke. Nettopp fordi jeg er en "perfeksjonist" når det gjelder ting jeg skal skrive og levere til behandler. Alt må være perfekt. Og det får jeg ikke til. Blir aldri fornøyd med det jeg har skrevet, og føler meg dum når det er levert. Selvom behandler sier jeg er flink til å skrive, flink til å ordlegge meg skriftlig, føler jeg meg super dust. Har skrevet et par ganger, men det er fordi jeg har vært så frustrert at jeg bare måtte få det ut, rett og slett. Skulle så gjerne ønske jeg kunne vært like frustrert nå, slik at jeg får fortalt ting, men nei da. Jeg får heller sitte å være taus, argh..
Må bare beklage at det tar så lang tid mellom hver gang jeg skriver, men jeg har vært så opptatt i det siste. Prøver å være aktiv hele tiden, men jeg kjenner det tar på litt. Klarer liksom ikke sitte rolig å kjenne på at jeg slapper av. Det går bare ikke. Jeg vet ikke hva 'slappe av' er, tror jeg. Jeg har jo kjæledyret mitt som jeg egentlig burde tatt litt mer vare på, men jeg klarer ikke å være hjemme med mindre jeg er kjempe sliten, eller jeg har besøk. Trist. :( Jeg tar jo vare på dyret mitt, det er ikke det, men jeg kunne tatt litt bedre vare på hun..? Nei aff, nå føler jeg at dere som leser tror jeg er en dyremishandler, som ikke tar vare på dyret mitt. Men jeg er IKKE det. Jeg er egentlig ganske mye hjemme, for jeg får en del besøk. Nei usj, dette ble bare rør. Vurderer å ta dette vekk igjen, men jeg lar det stå foreløpig.
Har ikke hørt noe fra legen eller de psykologene som skulle gå igjennom journalen min, men de har vel hatt ferie de også. GAH - er det jeg har å si om den saken. Skulle så gjerne hatt ny utredning men det får jeg jo ikke! :( Kjenner jeg er litt sint og lei meg, fordi jeg hele tiden har trodd jeg skulle få ny utredning, og når jeg da får vite at jeg ikke skal få det allikevel blir jeg frustrert, for jeg hadde virkelig GLEDA meg til å ta den utredninga, for å få vekk den stygge diagnosen jeg har fra før.
Det jeg er mest redd for ved å ha den diagnosen jeg har, er at når (eller hvis?) jeg får barn, kommer det barnet til å bli tatt fra meg, og det BARE pga den diagnosen, det er jeg sikker på. Jeg ønsker meg så inderlig et barn når jeg er klar for det, men er redd det bare blir rør med psyk og barnevern. Hva mener dere? Når man har en alvorlig psykisk lidelse, er det vel normalt å følge litt ekstra opp? Og det kjenner jeg at jeg gruer meg for. Men den tid, den sorg. Er jo ikke sikker jeg kan få barn i det hele tatt, hvem vet? Haha.
Okai, nå ble dette et langt surrete og rørete innlegg. MEN HEY, jeg måtte få det ut av systemet. :-p
Sitter å hører på avslappende musikk, og da går tankene i sving, og jeg blir emosjonell og har mye på hjertet. Hihi. Men jeg stopper nå.
Peace!
Jeg virkelig HATER disse ferietider. Det lager bare krøll i hodet mitt. Altså, jeg skjønner veldig godt at folk må få ha ferien sin, det har ingenting med det å gjøre. Jeg bare må få sagt at det roter til hodet mitt, på den måten at jeg kommer ut av det "normale", jeg mener, eller, jeg vet ikke om jeg får forklart det godt nok.... Men jeg sliter veldig med å fortelle hvordan jeg har det til hjelpeapparatet rundt meg. Og når de da skal ha ferie i 3-4 uker, da lukker jeg meg igjen, og føler at jeg må starte på scratch igjen med å åpne meg. Samtidig så husker jeg dårligere enn en med alzheimer, og når jeg da skal fortelle hva jeg har gjort mens vedkommende har hatt ferie, får jeg både angst og noia (hvis det i det hele tatt er to forskjellige ting!).
Egentlig burde jeg skrevet dagbok for å klare å fortelle om ting jeg kanskje egentlig burde fortalt behandler, men det gjør jeg da altså ikke. Nettopp fordi jeg er en "perfeksjonist" når det gjelder ting jeg skal skrive og levere til behandler. Alt må være perfekt. Og det får jeg ikke til. Blir aldri fornøyd med det jeg har skrevet, og føler meg dum når det er levert. Selvom behandler sier jeg er flink til å skrive, flink til å ordlegge meg skriftlig, føler jeg meg super dust. Har skrevet et par ganger, men det er fordi jeg har vært så frustrert at jeg bare måtte få det ut, rett og slett. Skulle så gjerne ønske jeg kunne vært like frustrert nå, slik at jeg får fortalt ting, men nei da. Jeg får heller sitte å være taus, argh..
Må bare beklage at det tar så lang tid mellom hver gang jeg skriver, men jeg har vært så opptatt i det siste. Prøver å være aktiv hele tiden, men jeg kjenner det tar på litt. Klarer liksom ikke sitte rolig å kjenne på at jeg slapper av. Det går bare ikke. Jeg vet ikke hva 'slappe av' er, tror jeg. Jeg har jo kjæledyret mitt som jeg egentlig burde tatt litt mer vare på, men jeg klarer ikke å være hjemme med mindre jeg er kjempe sliten, eller jeg har besøk. Trist. :( Jeg tar jo vare på dyret mitt, det er ikke det, men jeg kunne tatt litt bedre vare på hun..? Nei aff, nå føler jeg at dere som leser tror jeg er en dyremishandler, som ikke tar vare på dyret mitt. Men jeg er IKKE det. Jeg er egentlig ganske mye hjemme, for jeg får en del besøk. Nei usj, dette ble bare rør. Vurderer å ta dette vekk igjen, men jeg lar det stå foreløpig.
Har ikke hørt noe fra legen eller de psykologene som skulle gå igjennom journalen min, men de har vel hatt ferie de også. GAH - er det jeg har å si om den saken. Skulle så gjerne hatt ny utredning men det får jeg jo ikke! :( Kjenner jeg er litt sint og lei meg, fordi jeg hele tiden har trodd jeg skulle få ny utredning, og når jeg da får vite at jeg ikke skal få det allikevel blir jeg frustrert, for jeg hadde virkelig GLEDA meg til å ta den utredninga, for å få vekk den stygge diagnosen jeg har fra før.
Det jeg er mest redd for ved å ha den diagnosen jeg har, er at når (eller hvis?) jeg får barn, kommer det barnet til å bli tatt fra meg, og det BARE pga den diagnosen, det er jeg sikker på. Jeg ønsker meg så inderlig et barn når jeg er klar for det, men er redd det bare blir rør med psyk og barnevern. Hva mener dere? Når man har en alvorlig psykisk lidelse, er det vel normalt å følge litt ekstra opp? Og det kjenner jeg at jeg gruer meg for. Men den tid, den sorg. Er jo ikke sikker jeg kan få barn i det hele tatt, hvem vet? Haha.
Okai, nå ble dette et langt surrete og rørete innlegg. MEN HEY, jeg måtte få det ut av systemet. :-p
Sitter å hører på avslappende musikk, og da går tankene i sving, og jeg blir emosjonell og har mye på hjertet. Hihi. Men jeg stopper nå.
Peace!
fredag 11. juli 2014
Utredning...?
Ja ja.
Dårlige nyheter fra min side, da.
Utredningen, som jeg trodde jeg skulle få, det blir sannsynligvis ikke noe av alikevel. Jeg hadde visst misforstått. Ikke at jeg skjønner hvordan dette kunne blitt misforstått, men.
Det de skal gjøre er at de går igjennom hele journalen min, og da mener jeg HELE, for å lese igjennom hva andre har skrevet opp igjennom årene, evt spørre meg noen spørsmål, osv. Husker ikke helt hva det skulle brukes til, for sånn som jeg forstod det nå, skal jeg bare ha de diagnosene jeg har fra før av. Det er visst to psykologer og en lege(?) som skal gå igjennom dette, og diskutere seg i mellom.
Fakk ass, jeg håpa virkelig jeg skulle bli kvitt den dustete diagnosen jeg har nå, og få en som passer litt bedre. Føler ikke at jeg passer inn i den diagnosen lenger. Jeg blir gaaaal. Altså, en del av diagnosen passer meg, den bipolare delen, men psykose delen passer ikke lenger. Akk, sukk og stønn. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli hørt. Jeg mener...jeg har sagt lenge at denne diagnosen ikke stemmer mer, men jeg får slengt tilbake i fleisen at den stemmer.
Jeg er blitt vant med at ingen hører på meg, derfor har jeg sluttet for lenge siden å si hva jeg vil, mener og tror. Jeg blir bare tråkka på, ikke hørt på, noe som gjør at jeg føler meg liten og hjelpesløs. Eller noe. Jeg vet ikke.
Skulle bare ønske de kunne ta meg på alvor.
Det er trossalt JEG, og kun jeg, som vet hvordan det er inni hodet mitt. Eller har jeg misforstått? Det virker jo sånn, i og med at jeg aldri blir hørt.
Propper i meg medisiner gjør de også.
Skulle tro de tror at medisiner kurerer alt, men man må jo ha de rette diagnosene og riktig behandlingsopplegg også. Eller tar jeg feil der også?
Altså, jeg kommer til å fly ut og inn av psykiatrisk avdeling jeg, og det KUN pga jeg er feilmedisinert, og har feil diagnoser, det vil si at jeg ikke får den rette behandlingen.
Jeg er så lei :(
Dårlige nyheter fra min side, da.
Utredningen, som jeg trodde jeg skulle få, det blir sannsynligvis ikke noe av alikevel. Jeg hadde visst misforstått. Ikke at jeg skjønner hvordan dette kunne blitt misforstått, men.
Det de skal gjøre er at de går igjennom hele journalen min, og da mener jeg HELE, for å lese igjennom hva andre har skrevet opp igjennom årene, evt spørre meg noen spørsmål, osv. Husker ikke helt hva det skulle brukes til, for sånn som jeg forstod det nå, skal jeg bare ha de diagnosene jeg har fra før av. Det er visst to psykologer og en lege(?) som skal gå igjennom dette, og diskutere seg i mellom.
Fakk ass, jeg håpa virkelig jeg skulle bli kvitt den dustete diagnosen jeg har nå, og få en som passer litt bedre. Føler ikke at jeg passer inn i den diagnosen lenger. Jeg blir gaaaal. Altså, en del av diagnosen passer meg, den bipolare delen, men psykose delen passer ikke lenger. Akk, sukk og stønn. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli hørt. Jeg mener...jeg har sagt lenge at denne diagnosen ikke stemmer mer, men jeg får slengt tilbake i fleisen at den stemmer.
Jeg er blitt vant med at ingen hører på meg, derfor har jeg sluttet for lenge siden å si hva jeg vil, mener og tror. Jeg blir bare tråkka på, ikke hørt på, noe som gjør at jeg føler meg liten og hjelpesløs. Eller noe. Jeg vet ikke.
Skulle bare ønske de kunne ta meg på alvor.
Det er trossalt JEG, og kun jeg, som vet hvordan det er inni hodet mitt. Eller har jeg misforstått? Det virker jo sånn, i og med at jeg aldri blir hørt.
Propper i meg medisiner gjør de også.
Skulle tro de tror at medisiner kurerer alt, men man må jo ha de rette diagnosene og riktig behandlingsopplegg også. Eller tar jeg feil der også?
Altså, jeg kommer til å fly ut og inn av psykiatrisk avdeling jeg, og det KUN pga jeg er feilmedisinert, og har feil diagnoser, det vil si at jeg ikke får den rette behandlingen.
Jeg er så lei :(
søndag 6. juli 2014
Titter innom å sier hei :)
Hei og hå!
Har hatt en super fin helg, sammen med flotte mennesker som jeg er kjempe glad i <3
Sommerferien har begynt for mange, men jeg skal fortsette å jobbe en stund til, før det blir ferie på meg. Skal ha siste samtale med behandler til fredag, fordi hun skal ha ferie i tre uker tror jeg det var. Kjenner jeg gruer meg litt til det egentlig. Ikke no behandler, ikke no boveileder, hvordan skal dette gå..? Må jo bare satse på at det går fint, ellers vet jeg ikke hvem jeg skulle kontaktet. Altså, legen på dps skal jo jobbe, men hun har jeg bare møtt EN gang, så jeg kan ikke se for meg at jeg kommer til å kontakte henne hvis det er noe. Hmmmm. Men vi skal vel snakke om hvem jeg evt skal kontakte hvis det plutselig kommer opp noe når de er på ferie, til fredag regner jeg med.
Dette var bare et kort random innlegg, siden jeg ikke er hjemme helt enda. Men tenkte jeg bare skulle titte innom :)
Har hatt en super fin helg, sammen med flotte mennesker som jeg er kjempe glad i <3
Sommerferien har begynt for mange, men jeg skal fortsette å jobbe en stund til, før det blir ferie på meg. Skal ha siste samtale med behandler til fredag, fordi hun skal ha ferie i tre uker tror jeg det var. Kjenner jeg gruer meg litt til det egentlig. Ikke no behandler, ikke no boveileder, hvordan skal dette gå..? Må jo bare satse på at det går fint, ellers vet jeg ikke hvem jeg skulle kontaktet. Altså, legen på dps skal jo jobbe, men hun har jeg bare møtt EN gang, så jeg kan ikke se for meg at jeg kommer til å kontakte henne hvis det er noe. Hmmmm. Men vi skal vel snakke om hvem jeg evt skal kontakte hvis det plutselig kommer opp noe når de er på ferie, til fredag regner jeg med.
Dette var bare et kort random innlegg, siden jeg ikke er hjemme helt enda. Men tenkte jeg bare skulle titte innom :)
søndag 22. juni 2014
Et innlegg i natten.
Hei! :)
Skulle ønske jeg hadde så mye mer på hjertet, slik at bloggen ble litt oftere oppdatert. Men jeg venter fortsatt på utredninga (sjokk, huh?), og i frykt for å avsløre meg selv, får jeg liksom ikke oppdatert så mye om hva jeg bedriver tiden min med osv. Man vet jo ALDRI hvem som faktisk leser bloggen. Hmm. Jeg får heller prøve å sile ut de tingene som faktisk går an å skrive, uten å avsløre meg selv. :p hehe!
Har nå lyst til å avsløre meg selv en dag, men ikke enda. Jeg trenger å få ut et par ting her, før jeg virkelig setter meg ned å forteller hvem jeg er. Hehe! Neida, er ikke så spennende å vite hvem jeg er egentlig, jeg er en alminnelig jente som snart er halvveis til 50 :p haha, det vil si at jeg nærmer meg 25, bare sånn for å understreke det at jeg IKKE er 50 år, hvis noen skulle finne på å misforstå! :D
Akkurat nå ligger jeg i senga, og lurer på hva morgendagen bringer.
På tirsdag kommer boveilederen til meg igjen, hun hjelper meg med ting som å vaske leiligheten, dra å handle, ringe offentlige kontorer osv.
Har ikke time med behandler denne uka (hvis ikke jeg husker skikkelig feil), isåfall er den timen på fredag.
For å fortelle litt om nåværende situasjon:
~Jeg har angst, angst for å være aleine, derfor finner jeg på mest mulig av ting hele tiden. Er med venner, og farter rundt. Sånn har det vært en god stund nå, jeg raser rundt i høyeste gir, og slapper kun av når jeg sover om natten. Grunnen til at jeg har angst for å være aleine hjemme, er at jeg er redd noen skal komme å ta meg, at noen skal drepe meg, eller komme inn å gjøre meg noe. Jeg tror litt av grunnen til dette, er at jeg ble seksuelt misbrukt da jeg gikk på barneskolen.
~Jeg klarer ikke helt å stole på mannfolk, og har heller ikke da en kjæreste, noe jeg syns er kjempe synd, fordi de fleste på min alder nå har begynt å stifte familie, kjøpe seg hus, bil, båt, you name it. Og jeg kjenner jeg er kjempe misunnelig. Selv om jeg tror ikke at jeg hadde fått beholde barnet, om jeg var gravid, pga min historie og min nåværende situasjon.
~Selvskadingstrangen er der fortsatt. Mer eller mindre. Jeg syns det er vanskelig å måtte se på en kniv, uten å tenke at jeg savner å skjære meg selv i huden, kutte meg opp, se blodet renne. Ekkelt, hva? Jeg vet det høres helt psycho ut, men det er sånn jeg føler det. Jeg sammenligner mine egne arr, opp i mot andre sine, og syns mine arr ser ut som små katteklor. Det er et par år siden jeg skadet meg selv, faktisk, husker ikke eksakt hvor lenge det er, i og med at hukommelsen min svikter. Og da tenker jeg ikke selektiv hukommelse, men min hukommelse, den er faktisk svekket. MEN, over til det jeg skrev om. Jeg er faktisk kjempe stolt av meg selv, som har klart meg uten selvskading i så lang tid.Tenk at jeg gjorde det nesten hver dag? Skjærte meg, brant meg, klippet av meg hud, osv osv. Jeg tenker jo nå at det er sykt, men samtidig får jeg de dårlige dagene, hvor jeg tenker nettopp det jeg har skrevet over her.
-----------
Jeg har hatt noen diagnoser opp igjennom, men den ene er så sjelden at jeg tør ikke å skrive den ned her, i tilfelle noen skulle tenke at *oi, det er henne ja*.. (hvor skulle jeg egentlig med dette?)
Virker veldig paranoid nå, jeg vet det. :p men men.
NÅ har jeg skrevet kjempe mye!!! Kan tenke meg dere er dritt lei hvis dere i det hele tatt har lest igjennom hele innlegget. :p
Men sånn blir det når man ligger i senga, funderer på alt og ingenting. Da kommer det masse VÅS ut av kjeften min iallefall.
Er det forresten fler der ute med PTSD diagnosen...? Fikk den da jeg var innlagt sist, og lurer på hvordan behandling man får? Jeg har ikke hatt noe endringer i behandlingen, ettersom de venter til den fulle utredningen jeg skal få, og bli ferdig med, noe jeg aldri blir fordi de bruker så J*VLIG lang tid........
Nei, nå sier jeg natta! :)
Håper du/dere får en fin dag imorgen.
Skulle ønske jeg hadde så mye mer på hjertet, slik at bloggen ble litt oftere oppdatert. Men jeg venter fortsatt på utredninga (sjokk, huh?), og i frykt for å avsløre meg selv, får jeg liksom ikke oppdatert så mye om hva jeg bedriver tiden min med osv. Man vet jo ALDRI hvem som faktisk leser bloggen. Hmm. Jeg får heller prøve å sile ut de tingene som faktisk går an å skrive, uten å avsløre meg selv. :p hehe!
Har nå lyst til å avsløre meg selv en dag, men ikke enda. Jeg trenger å få ut et par ting her, før jeg virkelig setter meg ned å forteller hvem jeg er. Hehe! Neida, er ikke så spennende å vite hvem jeg er egentlig, jeg er en alminnelig jente som snart er halvveis til 50 :p haha, det vil si at jeg nærmer meg 25, bare sånn for å understreke det at jeg IKKE er 50 år, hvis noen skulle finne på å misforstå! :D
Akkurat nå ligger jeg i senga, og lurer på hva morgendagen bringer.
På tirsdag kommer boveilederen til meg igjen, hun hjelper meg med ting som å vaske leiligheten, dra å handle, ringe offentlige kontorer osv.
Har ikke time med behandler denne uka (hvis ikke jeg husker skikkelig feil), isåfall er den timen på fredag.
For å fortelle litt om nåværende situasjon:
~Jeg har angst, angst for å være aleine, derfor finner jeg på mest mulig av ting hele tiden. Er med venner, og farter rundt. Sånn har det vært en god stund nå, jeg raser rundt i høyeste gir, og slapper kun av når jeg sover om natten. Grunnen til at jeg har angst for å være aleine hjemme, er at jeg er redd noen skal komme å ta meg, at noen skal drepe meg, eller komme inn å gjøre meg noe. Jeg tror litt av grunnen til dette, er at jeg ble seksuelt misbrukt da jeg gikk på barneskolen.
~Jeg klarer ikke helt å stole på mannfolk, og har heller ikke da en kjæreste, noe jeg syns er kjempe synd, fordi de fleste på min alder nå har begynt å stifte familie, kjøpe seg hus, bil, båt, you name it. Og jeg kjenner jeg er kjempe misunnelig. Selv om jeg tror ikke at jeg hadde fått beholde barnet, om jeg var gravid, pga min historie og min nåværende situasjon.
~Selvskadingstrangen er der fortsatt. Mer eller mindre. Jeg syns det er vanskelig å måtte se på en kniv, uten å tenke at jeg savner å skjære meg selv i huden, kutte meg opp, se blodet renne. Ekkelt, hva? Jeg vet det høres helt psycho ut, men det er sånn jeg føler det. Jeg sammenligner mine egne arr, opp i mot andre sine, og syns mine arr ser ut som små katteklor. Det er et par år siden jeg skadet meg selv, faktisk, husker ikke eksakt hvor lenge det er, i og med at hukommelsen min svikter. Og da tenker jeg ikke selektiv hukommelse, men min hukommelse, den er faktisk svekket. MEN, over til det jeg skrev om. Jeg er faktisk kjempe stolt av meg selv, som har klart meg uten selvskading i så lang tid.Tenk at jeg gjorde det nesten hver dag? Skjærte meg, brant meg, klippet av meg hud, osv osv. Jeg tenker jo nå at det er sykt, men samtidig får jeg de dårlige dagene, hvor jeg tenker nettopp det jeg har skrevet over her.
-----------
Jeg har hatt noen diagnoser opp igjennom, men den ene er så sjelden at jeg tør ikke å skrive den ned her, i tilfelle noen skulle tenke at *oi, det er henne ja*.. (hvor skulle jeg egentlig med dette?)
Virker veldig paranoid nå, jeg vet det. :p men men.
NÅ har jeg skrevet kjempe mye!!! Kan tenke meg dere er dritt lei hvis dere i det hele tatt har lest igjennom hele innlegget. :p
Men sånn blir det når man ligger i senga, funderer på alt og ingenting. Da kommer det masse VÅS ut av kjeften min iallefall.
Er det forresten fler der ute med PTSD diagnosen...? Fikk den da jeg var innlagt sist, og lurer på hvordan behandling man får? Jeg har ikke hatt noe endringer i behandlingen, ettersom de venter til den fulle utredningen jeg skal få, og bli ferdig med, noe jeg aldri blir fordi de bruker så J*VLIG lang tid........
Nei, nå sier jeg natta! :)
Håper du/dere får en fin dag imorgen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)