Et innlegg i natten.

Hei! :)

Skulle ønske jeg hadde så mye mer på hjertet, slik at bloggen ble litt oftere oppdatert. Men jeg venter fortsatt på utredninga (sjokk, huh?), og i frykt for å avsløre meg selv, får jeg liksom ikke oppdatert så mye om hva jeg bedriver tiden min med osv. Man vet jo ALDRI hvem som faktisk leser bloggen. Hmm. Jeg får heller prøve å sile ut de tingene som faktisk går an å skrive, uten å avsløre meg selv. :p hehe!

Har nå lyst til å avsløre meg selv en dag, men ikke enda. Jeg trenger å få ut et par ting her, før jeg virkelig setter meg ned å forteller hvem jeg er. Hehe! Neida, er ikke så spennende å vite hvem jeg er egentlig, jeg er en alminnelig jente som snart er halvveis til 50 :p haha, det vil si at jeg nærmer meg 25, bare sånn for å understreke det at jeg IKKE er 50 år, hvis noen skulle finne på å misforstå! :D

Akkurat nå ligger jeg i senga, og lurer på hva morgendagen bringer.

På tirsdag kommer boveilederen til meg igjen, hun hjelper meg med ting som å vaske leiligheten, dra å handle, ringe offentlige kontorer osv.
Har ikke time med behandler denne uka (hvis ikke jeg husker skikkelig feil), isåfall er den timen på fredag.

For å fortelle litt om nåværende situasjon:
~Jeg har angst, angst for å være aleine, derfor finner jeg på mest mulig av ting hele tiden. Er med venner, og farter rundt. Sånn har det vært en god stund nå, jeg raser rundt i høyeste gir, og slapper kun av når jeg sover om natten. Grunnen til at jeg har angst for å være aleine hjemme, er at jeg er redd noen skal komme å ta meg, at noen skal drepe meg, eller komme inn å gjøre meg noe. Jeg tror litt av grunnen til dette, er at jeg ble seksuelt misbrukt da jeg gikk på barneskolen.

~Jeg klarer ikke helt å stole på mannfolk, og har heller ikke da en kjæreste, noe jeg syns er kjempe synd, fordi de fleste på min alder nå har begynt å stifte familie, kjøpe seg hus, bil, båt, you name it. Og jeg kjenner jeg er kjempe misunnelig. Selv om jeg tror ikke at jeg hadde fått beholde barnet, om jeg var gravid, pga min historie og min nåværende situasjon.

~Selvskadingstrangen er der fortsatt. Mer eller mindre. Jeg syns det er vanskelig å måtte se på en kniv, uten å tenke at jeg savner å skjære meg selv i huden, kutte meg opp, se blodet renne. Ekkelt, hva? Jeg vet det høres helt psycho ut, men det er sånn jeg føler det. Jeg sammenligner mine egne arr, opp i mot andre sine, og syns mine arr ser ut som små katteklor. Det er et par år siden jeg skadet meg selv, faktisk, husker ikke eksakt hvor lenge det er, i og med at hukommelsen min svikter. Og da tenker jeg ikke selektiv hukommelse, men min hukommelse, den er faktisk svekket. MEN, over til det jeg skrev om. Jeg er faktisk kjempe stolt av meg selv, som har klart meg uten selvskading i så lang tid.Tenk at jeg gjorde det nesten hver dag? Skjærte meg, brant meg, klippet av meg hud, osv osv. Jeg tenker jo nå at det er sykt, men samtidig får jeg de dårlige dagene, hvor jeg tenker nettopp det jeg har skrevet over her.

-----------

Jeg har hatt noen diagnoser opp igjennom, men den ene er så sjelden at jeg tør ikke å skrive den ned her, i tilfelle noen skulle tenke at *oi, det er henne ja*.. (hvor skulle jeg egentlig med dette?)
Virker veldig paranoid nå, jeg vet det. :p men men.

NÅ har jeg skrevet kjempe mye!!! Kan tenke meg dere er dritt lei hvis dere i det hele tatt har lest igjennom hele innlegget. :p
Men sånn blir det når man ligger i senga, funderer på alt og ingenting. Da kommer det masse VÅS ut av kjeften min iallefall.

Er det forresten fler der ute med PTSD diagnosen...? Fikk den da jeg var innlagt sist, og lurer på hvordan behandling man får? Jeg har ikke hatt noe endringer i behandlingen, ettersom de venter til den fulle utredningen jeg skal få, og bli ferdig med, noe jeg aldri blir fordi de bruker så J*VLIG lang tid........

Nei, nå sier jeg natta! :)
Håper du/dere får en fin dag imorgen.

Jeg hadde det så vondt med meg selv.

Allerede da jeg gikk på barneskolen, tja, sånn ca 6-7 klasse skjønte noen av lærerne at ting ikke var helt som de skulle. Selvom det var passe sein på barneskolen, er jeg glad for at noen tok tak i dette. Særlig en lærer jeg er veldig glad for at så den virkelige meg, at jeg faktisk sleit, at jeg ikke var lat, ikke gadd og alt det som alle de andre lærerne trodde. Han tok tak i det, og hjalp til med å henvise meg til BUPA, eller noe, hvor jeg skulle svare på mange spørreskjemaer. Det som kom ut av disse spørreskjemaene var at jeg i en tidlig alder så både skygger, og hørte stemmer. Det ble forsåvidt ikke gjort så mye med det på dette tidspunktet.

Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble ting bare enda verre. Jeg var opprørsk og direkte slem med lærerne.

Der også ville de henvise meg videre til Psykiatrisk ungdoms team, eller hva det kaltes. Jeg var så opprørsk og crazy rett og slett, at jeg takket pent nei til dette tilbudet. Ble omtrent tvunget til å takke ja til tilbudet, men jeg så virkelig ikke vitsen. Kranglet veldig mye, og fikk til slutt viljen min. På ungdomsskolen syns lærerne også at jeg var lat, de trodde jeg ikke gadd å følge med, når grunnen egentlig var at jeg ikke klarte å konsentrere meg. 

Da jeg var 12 år begynte jeg også å skade meg selv. Jeg hadde det så vondt med meg selv, ingen forstod meg, og jeg gjorde alt for å få negativ oppmerksomhet. Hjemme var det et helvete. Jeg som slet psykisk, og en hysterisk mor som ikke visste hva hun skulle gjøre med meg. Det var mange høylytte krangler, dører som ble slengt igjen, sko og ting som ble kastet rundt, og slag. Jeg vil tro det var ganske så vanskelig for begge.

På ett eller annet tidspunkt ble jeg igjen henvist til BUPA, hvor jeg fikk en litt tafatt psykolog. Jeg slet mye med søvnen, og hun skrev ut både melatonin, tolvon og vallergan, ingen av de fungerte. Men jeg tror jeg rett og slett var for ung til at det skulle virke? Går det an? Jeg mener, jeg gikk jo bare på ungdomsskolen. Fikk nok en gang en utredning for konsentrasjonsvansker og "enkle" oppgaver å løse. De var ikke mye enkle, syns jeg. Rett og slett kjempe vanskelig.
Det som skjedde da, var at psykologen sa hun ikke hadde kompetanse til å utrede meg videre, og jeg ble henvist til Nevro psykiatrisk team, hvor de virkelig går inn for å finne ut hva som er galt. Jeg kom dit, tok mange tester både på ark, muntlig og på data, mens mamma og pappa svarte på skjemaer og spørsmål hver for seg i et annet rom. Det som kom ut av denne testen, var at jeg mest sannsynlig hadde en ADHD diagnose, og at dette burde gå videre til ADHD poliklinikken, slik at jeg fikk ordentlig hjelp.

Nå husker jeg ikke akkurat hva som skjedde når, men jeg husker at det ikke ble gjort noe videre med dette.
Fra slutten av ungdomsskolen, og til slutten av videregående, hadde jeg samtaler med helsesøstre, psykiatrisk ungdomsteam (de fikk meg endelig til å takke ja til hjelp der), og mange fler, jeg husker rett og slett ikke, fordi det er så lenge siden, og så mye å holde styr på.

Da jeg i 2008 ble 18 år, måtte jeg ut fra BUPA, og over til DPS. Jeg husker dette var kjempe skummelt. Skummelt at jeg måtte over i voksenpsykiatrien. Jeg gruet meg kjempe masse til første avtale, som jeg hadde fått med to damer, en psykolog og en psykiatrisk sykepleier. De skulle liksom være et "team" rundt meg da. Gikk ikke lange tider i samtaler der før de mente at jeg måtte innlegges for første gang. Jeg var så langt nede at jeg bare ville legge meg ned å dø. Jeg hørte stemmer, hallusinerte, og skadet meg selv alvorlig.

Jeg husker første gang jeg skulle innlegges, det var så utrolig skummelt, og jeg gruet meg mer enn jeg noen sinne hadde gruet meg til noe annet. Men da jeg kom dit møtte jeg så mange utrolig snille og koselige mennesker, og jeg ble fort kjent med noen av pasientene der. Så det var absolutt ingen dårlig opplevelse.

Denne innleggelsen skjedde rett før jul husker jeg. Og da jeg var skrevet ut var egentlig ting litt bedre. Men så gikk det noen måneder, hvor jeg begynte å få det jævlig igjen. Det ble søkt om plass på en psykosepost hvor man blir utredet.

- Fortsettelse følger.
Tenker det at dette ble et litt langt innlegg, derfor deler jeg det heller opp.
Takk for at du leser. <3