Jeg hadde det så vondt med meg selv.

Allerede da jeg gikk på barneskolen, tja, sånn ca 6-7 klasse skjønte noen av lærerne at ting ikke var helt som de skulle. Selvom det var passe sein på barneskolen, er jeg glad for at noen tok tak i dette. Særlig en lærer jeg er veldig glad for at så den virkelige meg, at jeg faktisk sleit, at jeg ikke var lat, ikke gadd og alt det som alle de andre lærerne trodde. Han tok tak i det, og hjalp til med å henvise meg til BUPA, eller noe, hvor jeg skulle svare på mange spørreskjemaer. Det som kom ut av disse spørreskjemaene var at jeg i en tidlig alder så både skygger, og hørte stemmer. Det ble forsåvidt ikke gjort så mye med det på dette tidspunktet.

Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble ting bare enda verre. Jeg var opprørsk og direkte slem med lærerne.

Der også ville de henvise meg videre til Psykiatrisk ungdoms team, eller hva det kaltes. Jeg var så opprørsk og crazy rett og slett, at jeg takket pent nei til dette tilbudet. Ble omtrent tvunget til å takke ja til tilbudet, men jeg så virkelig ikke vitsen. Kranglet veldig mye, og fikk til slutt viljen min. På ungdomsskolen syns lærerne også at jeg var lat, de trodde jeg ikke gadd å følge med, når grunnen egentlig var at jeg ikke klarte å konsentrere meg. 

Da jeg var 12 år begynte jeg også å skade meg selv. Jeg hadde det så vondt med meg selv, ingen forstod meg, og jeg gjorde alt for å få negativ oppmerksomhet. Hjemme var det et helvete. Jeg som slet psykisk, og en hysterisk mor som ikke visste hva hun skulle gjøre med meg. Det var mange høylytte krangler, dører som ble slengt igjen, sko og ting som ble kastet rundt, og slag. Jeg vil tro det var ganske så vanskelig for begge.

På ett eller annet tidspunkt ble jeg igjen henvist til BUPA, hvor jeg fikk en litt tafatt psykolog. Jeg slet mye med søvnen, og hun skrev ut både melatonin, tolvon og vallergan, ingen av de fungerte. Men jeg tror jeg rett og slett var for ung til at det skulle virke? Går det an? Jeg mener, jeg gikk jo bare på ungdomsskolen. Fikk nok en gang en utredning for konsentrasjonsvansker og "enkle" oppgaver å løse. De var ikke mye enkle, syns jeg. Rett og slett kjempe vanskelig.
Det som skjedde da, var at psykologen sa hun ikke hadde kompetanse til å utrede meg videre, og jeg ble henvist til Nevro psykiatrisk team, hvor de virkelig går inn for å finne ut hva som er galt. Jeg kom dit, tok mange tester både på ark, muntlig og på data, mens mamma og pappa svarte på skjemaer og spørsmål hver for seg i et annet rom. Det som kom ut av denne testen, var at jeg mest sannsynlig hadde en ADHD diagnose, og at dette burde gå videre til ADHD poliklinikken, slik at jeg fikk ordentlig hjelp.

Nå husker jeg ikke akkurat hva som skjedde når, men jeg husker at det ikke ble gjort noe videre med dette.
Fra slutten av ungdomsskolen, og til slutten av videregående, hadde jeg samtaler med helsesøstre, psykiatrisk ungdomsteam (de fikk meg endelig til å takke ja til hjelp der), og mange fler, jeg husker rett og slett ikke, fordi det er så lenge siden, og så mye å holde styr på.

Da jeg i 2008 ble 18 år, måtte jeg ut fra BUPA, og over til DPS. Jeg husker dette var kjempe skummelt. Skummelt at jeg måtte over i voksenpsykiatrien. Jeg gruet meg kjempe masse til første avtale, som jeg hadde fått med to damer, en psykolog og en psykiatrisk sykepleier. De skulle liksom være et "team" rundt meg da. Gikk ikke lange tider i samtaler der før de mente at jeg måtte innlegges for første gang. Jeg var så langt nede at jeg bare ville legge meg ned å dø. Jeg hørte stemmer, hallusinerte, og skadet meg selv alvorlig.

Jeg husker første gang jeg skulle innlegges, det var så utrolig skummelt, og jeg gruet meg mer enn jeg noen sinne hadde gruet meg til noe annet. Men da jeg kom dit møtte jeg så mange utrolig snille og koselige mennesker, og jeg ble fort kjent med noen av pasientene der. Så det var absolutt ingen dårlig opplevelse.

Denne innleggelsen skjedde rett før jul husker jeg. Og da jeg var skrevet ut var egentlig ting litt bedre. Men så gikk det noen måneder, hvor jeg begynte å få det jævlig igjen. Det ble søkt om plass på en psykosepost hvor man blir utredet.

- Fortsettelse følger.
Tenker det at dette ble et litt langt innlegg, derfor deler jeg det heller opp.
Takk for at du leser. <3