En liten uheldig opplevelse.

Har fortsatt ikke hørt noe mer angående utredningen, og jeg venter og venter og venter.
Kjenner jeg begynner å bli litt utålmodig her altså. Jeg sitter her, SÅ klar for å bli utredet, hva f*en er det dere surrer med? Jeg sitter jo her. Klar. Fit for fight. Hvorfor kan dere ikke bare sette en dag, en dato, et tidspunkt. Jeg blir gaaal!

Behandleren min ringte meg på mandagsmorgen, og jeg trøtt i trynet tok telefonen, og vet dere når neste avtale er da..? Fredag 9.mai kl 13.30, og det var bare KANSKJE at det passet. Så vi får nå se da. Til og med mamsen har mast på behandleren min om å få ut fingern angående utredningen. Jeg fatter ikke hva som kan ta så lang tid. Greit det er to forskjellige psykologer som begge skal ha tid, men se da for svarte å LAG TID! Jeg sitter her å funderer på alt og ingenting. Kjenner egentlig jeg begynner å bli litt smålig forbanna. At helsevesenet skal ta seg så himla lang tid. GAH! Dere kan gå å ta dere en bolle! Hipp hurra for helse-norge.

Jeg får ikke sagt det nok. Jeg bare fatter ikke hvorfor det skal ta så lang tid? Dere har vel funnet ut hvordan utredning jeg skal få? Det er da ikke så vanskelig når det er den fulle utredninga som utreder både i huet og ræva, og finner ut hva som feiler en? Jeg mener. Beklager for sint innlegg, men. Jeg måtte bare få det ut.

Hadde en dårlig opplevelse her om dagen. Hadde glemt å ta kvelds medisinene mine (jeg tar alle på kvelden, og kun èn pille om morgenen), jeg tok heller ikke den på morgenen, og det gikk i ett på jobb, det var først da jeg kom hjem at hodepinen plutselig kom, og etterhvert begynte jeg å kaldsvette, skjelve, og bli uvel. Har merket hodepine og det å bli uvel når jeg har glemt de før, men ikke kaldsvetting og skjelving, så jeg tenkte med en gang at 'nå tar jeg kvelds medisinene mine, uansett hvor tidlig det er på kvelden'. Og gjett hva? Det hjalp når medisinene fikk virke en stund. Jeg fikk slappet av, jeg sluttet å skjelve, var ikke lenger uvel, og både hodepinen og kaldsvettingen gikk bort. Rett og slett abstinenser, og jeg kjenner at det egentlig er litt skummelt. Er jeg virkelig så avhengig av disse pillene?
Jeg la meg tidlig den kvelden, og sovnet ganske så fort. Sov nesten 12 timer. Dagen etter fikk jeg hjemmebesøk, og vi handlet og pantet flasker, etter hun hadde dratt kl 13.00 lå jeg på sofaen å sov resten av dagen, av og på. Jeg var så sliten av forrige dagen, plus at jeg hadde tatt zombie medisinen min den morgenen.

Jeg blir egentlig litt skremt av at det går an å være så "avhengig" av medisiner. For det er jo det jeg er. Grøss.

Frustrert og lettet på samme tid!

Jeg er egentlig litt forbannet, samtidig lettet, fordi jeg skulle egentlig hatt samtale med behandleren min idag, men så fikk jeg en telefon tidlig på mårran, om at hun var blitt syk, og skulle heller ringe meg til uka når hun var tilbake igjen. Jeg er forbannet, fordi jeg lurer på hvordan det går med utredninga, hvor og når det skal foregå, mens jeg er lettet, fordi jeg egentlig ikke ville møte opp idag, pga jeg har hatt noen dårlige dager hvor jeg bare har hatt lyst til å være for meg selv, under dyna. Så sånn er det.

Jeg har "glemt" å ta morgendosen min i en del dager nå, og jeg tenkte jeg skulle prøve å ta den idag. Det skulle jeg IKKE ha gjort, for å si det sånn. Har ikke vært så trøtt og sliten på lenge. Jeg ble veldig inneslutta og trøtt av den idag, og det passet sykt dårlig da jeg skulle på besøk. Men men, jeg prøvde å sluke i meg litt kaffe, for å våkne litt, det hjalp til en viss grad, men ikke nok.

Jeg setter veldig pris på dere som har kommentert innleggene mine, det gjør at jeg får litt mer lyst til å blogge videre. Hvis ingen hadde kommentert i det hele tatt, så blir man litt sånn "hvorfor skal jeg gidde..?", jeg mener, jeg er ikke ute etter oppmerksomhet eller noe, da hadde jeg jo blogget med navn, jeg vil bare at dere skal lese, kanskje kjenne dere igjen i ting, og vite at dere ikke er alene med å slite psykisk.

Jeg kunne gjerne ønske meg flere lesere, men får jo ikke postet bloggen min i noen blogge-grupper på facebook, for der står jo det fulle navnet mitt. Selvom en del av meg vil at de nærmeste venninnene mine skal vite at dette er bloggen min, tør jeg ikke skrive at det er min i noen grupper på facebook, fordi det er ikke alle som skal vite at det er min blogg. Hvis dere skjønner. Jeg er veldig åpen når det gjelder det at jeg sliter, men det er kun over nett. Når det er face to face, så blir jeg litt mer inneslutta og litt irritert når noen kommenterer eller snakker om at jeg er psyk, og hvis jeg har en bra dag så skjønner jeg ikke at folk i det hele tatt kan kalle meg psyk, for det feiler meg jo ingenting..? Selvom jeg vet innerst inne at jeg faktisk er psyk. Jeg syns det er greit at jeg selv sier jeg sliter psykisk, men når andre sier det, blir jeg irritert og sur. Sånn fungerer det, merkelig - i know! Men det er meg :-)

Utredning og medisiner.

Nå er det en stund siden sist jeg skrev, og jeg har egentlig ingen unnskyldning.
Påsken er over, og hverdagen har begynt igjen for fullt.

Jeg venter fortsatt på å få høre om utredningen jeg skal få. og blir bare mer og mer klar for å ta den. Jeg gleder meg nesten, for å se om jeg har rett, og hvis jeg har rett, gleder jeg meg til å trykke det laaangt opp i ansiktet på behandleren min.

Når det gjelder medisiner, så trappet jeg jo opp Quetiapinen for en liten stund tilbake, og for å si det sånn, jeg har rett og slett ikke lyst til å ta den mer. Jeg føler meg som en zombie når jeg står opp om mårran pga kveldsdosa fortsatt henger i, og når jeg attpåtil må ta den pilla om mårran, blir jeg jo enda mer zombie, noe som gjør at jeg ikke får lyst til å ta den i det hele tatt.
Egentlig har jeg bare lyst til å kutte ut nesten alle medisinene mine, fordi de gjør meg bare flat. Jeg snakker nesten ikke, jeg svarer kort fordi jeg finner ikke noe å snakke om, og jeg merker kjempe stor forskjell fra når jeg har tatt de, og når jeg ikke har tatt de. Når jeg ikke har tatt de, så er jeg mer sprudlende, og prater hull i huet på folk, og det er jo den jeg er. Men når de skal medisinere bort den virkelige meg, så blir jeg litt irritert. Nok en grunn til at jeg GLEDER meg til utredning, for da kanskje jeg kan begynne på nye medisiner, eller, klare meg UTEN! Akkurat det å klare seg uten har jeg litt liten tro på, fordi lamictalen fungerer så bra for meg, jeg har ikke de svære toppene, og jeg havner ikke helt på bunnen, jeg er mer sånn...normal? Nei jeg vet ikke.

Legg igjen linken din da vel, hvis du er innom å titter?
Selvom jeg ser jo at ingen egentlig er innom, men det er jo lov å håpe! ;-)

Medisiner og utredning!

Jeg kjenner jeg blir mer og mer klar for en utredning nå. Jeg er så lei av å ha det sånn jeg har det nå, at jeg gleder meg, rett og slett, til å ta den utredningen, for å bli ferdig, så de også kanskje kan endre på medisinene mine, så jeg får en bedre hverdag.

Per dags dato går jeg på alt for mange medisiner føler jeg.
-Quetiapin/Seroquel
-Lamictal
-Abilify
-Zolpidem/Stillnoct

Og selvfølgelig allergimedisin, og p-piller.
Alt dette bruker jeg hver eneste dag, og jeg skulle heller ønske meg èn tablett som kunne gjøre meg "normal". Har prøvd ritalin uten å få det på resept, og jeg syns det fungerer så utrolig bra. Jeg blir ikke speedet eller "høy", jeg blir bare ... meg selv. Slik jeg var før jeg begynte på denne medisin-cocktailen.

Jeg vil så gjerne være den jenta jeg var før. Før de begynte å proppe i meg medisiner.
Da kunne jeg prate, være hyper - men også rolig, rydde og vaske uten problemer, og sånne ting da. Normale ting som alle gjør. Nå så sier jeg sjelden et kvekk, og jeg er mest rolig og dempet, men kan også klikke som en gal, jeg klarer ikke å rydde eller vaske når jeg er alene, eller gå på butikken alene. ALT dette klarer jeg fint når jeg har tatt ritalin. ALT dette klarte jeg før når jeg ikke gikk på medisiner.

Jeg sier ikke at medisinene ikke har hjulpet meg. Men jeg sier det at de har gjort meg veldig flat.
Klarer ikke føle, sette ord på følelsene, eller beskrive hvordan jeg har det.

Det er lenge vært tenkt på om jeg kanskje har ADHD, noe jeg nesten håper, siden ritalinen gjør meg til MEG SELV!

Medisinene har i stor grad påvirket meg, ja, de har gjort meg mer stabil, og jeg hører ikke lenger stemmer, ser ikke ting som ikke er der, men jeg kan fortsatt lukte forskjellige ting som ikke er der, jeg har fortsatt noia, er paranoid og tror folk er ute etter å ta meg. De hadde fått orden på humørsvingningene, men nå føler jeg det er tilbake. Back to scratch.

Jaja, får håpe det kommer noe ut av utredningen, så jeg får orden på livet mitt.

Jeg hadde det så vondt med meg selv.

Allerede da jeg gikk på barneskolen, tja, sånn ca 6-7 klasse skjønte noen av lærerne at ting ikke var helt som de skulle. Selvom det var passe sein på barneskolen, er jeg glad for at noen tok tak i dette. Særlig en lærer jeg er veldig glad for at så den virkelige meg, at jeg faktisk sleit, at jeg ikke var lat, ikke gadd og alt det som alle de andre lærerne trodde. Han tok tak i det, og hjalp til med å henvise meg til BUPA, eller noe, hvor jeg skulle svare på mange spørreskjemaer. Det som kom ut av disse spørreskjemaene var at jeg i en tidlig alder så både skygger, og hørte stemmer. Det ble forsåvidt ikke gjort så mye med det på dette tidspunktet.

Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble ting bare enda verre. Jeg var opprørsk og direkte slem med lærerne.

Der også ville de henvise meg videre til Psykiatrisk ungdoms team, eller hva det kaltes. Jeg var så opprørsk og crazy rett og slett, at jeg takket pent nei til dette tilbudet. Ble omtrent tvunget til å takke ja til tilbudet, men jeg så virkelig ikke vitsen. Kranglet veldig mye, og fikk til slutt viljen min. På ungdomsskolen syns lærerne også at jeg var lat, de trodde jeg ikke gadd å følge med, når grunnen egentlig var at jeg ikke klarte å konsentrere meg. 

Da jeg var 12 år begynte jeg også å skade meg selv. Jeg hadde det så vondt med meg selv, ingen forstod meg, og jeg gjorde alt for å få negativ oppmerksomhet. Hjemme var det et helvete. Jeg som slet psykisk, og en hysterisk mor som ikke visste hva hun skulle gjøre med meg. Det var mange høylytte krangler, dører som ble slengt igjen, sko og ting som ble kastet rundt, og slag. Jeg vil tro det var ganske så vanskelig for begge.

På ett eller annet tidspunkt ble jeg igjen henvist til BUPA, hvor jeg fikk en litt tafatt psykolog. Jeg slet mye med søvnen, og hun skrev ut både melatonin, tolvon og vallergan, ingen av de fungerte. Men jeg tror jeg rett og slett var for ung til at det skulle virke? Går det an? Jeg mener, jeg gikk jo bare på ungdomsskolen. Fikk nok en gang en utredning for konsentrasjonsvansker og "enkle" oppgaver å løse. De var ikke mye enkle, syns jeg. Rett og slett kjempe vanskelig.
Det som skjedde da, var at psykologen sa hun ikke hadde kompetanse til å utrede meg videre, og jeg ble henvist til Nevro psykiatrisk team, hvor de virkelig går inn for å finne ut hva som er galt. Jeg kom dit, tok mange tester både på ark, muntlig og på data, mens mamma og pappa svarte på skjemaer og spørsmål hver for seg i et annet rom. Det som kom ut av denne testen, var at jeg mest sannsynlig hadde en ADHD diagnose, og at dette burde gå videre til ADHD poliklinikken, slik at jeg fikk ordentlig hjelp.

Nå husker jeg ikke akkurat hva som skjedde når, men jeg husker at det ikke ble gjort noe videre med dette.
Fra slutten av ungdomsskolen, og til slutten av videregående, hadde jeg samtaler med helsesøstre, psykiatrisk ungdomsteam (de fikk meg endelig til å takke ja til hjelp der), og mange fler, jeg husker rett og slett ikke, fordi det er så lenge siden, og så mye å holde styr på.

Da jeg i 2008 ble 18 år, måtte jeg ut fra BUPA, og over til DPS. Jeg husker dette var kjempe skummelt. Skummelt at jeg måtte over i voksenpsykiatrien. Jeg gruet meg kjempe masse til første avtale, som jeg hadde fått med to damer, en psykolog og en psykiatrisk sykepleier. De skulle liksom være et "team" rundt meg da. Gikk ikke lange tider i samtaler der før de mente at jeg måtte innlegges for første gang. Jeg var så langt nede at jeg bare ville legge meg ned å dø. Jeg hørte stemmer, hallusinerte, og skadet meg selv alvorlig.

Jeg husker første gang jeg skulle innlegges, det var så utrolig skummelt, og jeg gruet meg mer enn jeg noen sinne hadde gruet meg til noe annet. Men da jeg kom dit møtte jeg så mange utrolig snille og koselige mennesker, og jeg ble fort kjent med noen av pasientene der. Så det var absolutt ingen dårlig opplevelse.

Denne innleggelsen skjedde rett før jul husker jeg. Og da jeg var skrevet ut var egentlig ting litt bedre. Men så gikk det noen måneder, hvor jeg begynte å få det jævlig igjen. Det ble søkt om plass på en psykosepost hvor man blir utredet.

- Fortsettelse følger.
Tenker det at dette ble et litt langt innlegg, derfor deler jeg det heller opp.
Takk for at du leser. <3

En liten smakebit av livet mitt.

Dere som såvidt tittet innom den forrige bloggen min, vet at jeg interesserer meg for psykisk helse, og vet også derfor at jeg sliter selv.
Jeg har lenge vært en kasteball i systemet, inn og ut av psykiatriske avdelinger - både åpne og lukkede, mange MANGE utredninger, samtaler og alt mulig. De trodde de hadde funnet ut diagnosen min, medisinerte meg for det, men jeg følte det var noe som ikke stemte. Jeg går fortsatt på disse medisinene de satte meg på den gangen, plus noen fler.

Jeg hadde det så jævlig.
Humøret kunne svinge så forferdelig mye, at jeg i det ene sekundet satt og var kjempe glad, smilte og ordentlig lo, mens i det andre sekundet, kunne jeg være så deprimert og langt nede, at jeg bare ville dø. Og sånn vekslet det MANGE ganger i løpet av dagen. Slitsomt? Ja, det var det.
Ingenting hjalp, følte jeg. Og til slutt ble jeg nok en gang, innlagt, fordi jeg var suicidal. Jeg møtte en lege, som var utrolig ålreit, og jeg fortalte han om humørsvingningene mine, og JEG foreslo at han skulle sette meg på stemningstabiliserende medisiner. Noe han gikk med på. Aldri i verden, tenkte jeg - hvorfor skulle han høre på meg? Er det kun fordi han er lett å "manipulere" slik at jeg kan få de medisinene jeg vil ha..? Jeg tenkte det, men jeg gjorde ikke noe ut av det.

Jeg begynte da på lamictal, for dere som kan litt om medisiner.
Og jeg må si det at jeg syns den har hjulpet meg utrolig mye. Jeg er ikke like manisk og impulsiv, og humøret er mer jevnt enn det det var på denne tiden. Altså, jeg skal ikke skryte på meg at all impulsivitet er borte, for det er det ikke, og jeg tror egentlig det er bare godt. For alle trenger å være litt impulsive.

Nå har jeg levd med utredninger, skjemaer, innleggelser, psykologer, psykiatriske sykepleiere, ja, you name it, helt siden 2008. Jeg har selvfølgelig vært innom BUPA da jeg var under 18, men jeg kan ikke akkurat si jeg fikk no ordentlig hjelp før året 2008 kom, året da jeg fylte 18.

Nå, året 2014 er kommet, og jeg skal ta nok en utredning. Jeg kjenner egentlig at jeg gleder meg mest, men jeg gruer meg også, fordi jeg må ha samtaler sammen med en psykolog jeg mest sannsynlig ikke kjenner, og ta utredningen med han/hun. Men jeg gleder meg aller mest, og det er kun fordi jeg har følt den diagnosen jeg har nå, har vært feil. Om den var  riktig da jeg tok utredninga, det er èn ting, men om den stemmer nå, det er en annen ting. Jeg mener.. Mye har forandret seg siden jeg tok denne store utredninga, som liksom skulle hjelpe meg. Hjelpe meg..? Altså, den har jo ikke hjelpa meg, men den skulle jo på en måte hjelpe meg å finne ut "hvem jeg er", hvis dere skjønner.

Jeg har allerede tatt èn utredning, og den viste at jeg tydelig har PTSD.
Grøss, egentlig liker jeg ikke den diagnosen, fordi jeg liker ikke å tenke på at det som skjedde da jeg var barn, har noe med den jeg er i dag å gjøre. Men men.

Dette ble et langt innlegg. Håper virkelig noen der ute leser, eller vil legge igjen en kommentar.
Jeg trenger virkelig litt støtte. Og siden jeg ikke kan blogge med navn, så håper jeg fortsatt at noen der ute vil lære meg å kjenne, selv om du ikke vet navnet mitt.

Heisann!

Da har jeg laget meg en ny blogg - igjen.
Den forrige bloggen var scarredforlife.blogg.no hvis noen lurte! :)

Mye enklere å ordne design ogsånt på blogspot, derfor tenkte jeg å flytte over hit!

Dette er da som du sikkert skjønner, et testinnlegg.

Trykk gjerne på FØLG MEG, borte i høyre kolonne, det hadde vært kjempe ålreit. :)